I Aftenposten gir Ola Storeng en presis beskrivelse av de utfordringene som følger av at oljeinntektene blir redusert.
«En rimelig lesning av Perspektivmeldingen», skriver Storeng, «er at velferdsstaten etter hvert bare kan videreføres på dagens nivå, hvis økt effektivitet kombineres med økt sysselsetting, økte egenandeler og et høyere skattenivå». Storeng mener at det slik sett er noe «fremtidsrettet over Arbeiderpartiet, som vil øke skattenivået med 15 milliarder kroner i løpet av fire år». Jeg er litt uenig. Verktøykassen inneholder flere virkemidler enn arbeid, egenandeler og skatt. Det er også viktig å begrense veksten i offentlige utgifter og å redusere noen utgifter.
Det er heller ikke likegyldig hvilken rekkefølge tiltakene gjennomføres i. Det er riktig at det kan bli nødvendig å øke skatten, men det virker ikke fornuftig å gjøre det nå. Det er som i «Vil du bli millionær?»: Et hjelpemiddel som bare kan brukes én gang, bør ikke brukes opp med én gang.
Problemet er nemlig at økte skatter nå utsetter innsats og incentiver til å gjøre noe med arbeidstilbudet og effektivisering av offentlig sektor. Og utsettes det, kan fristelsen til å øke skattene enda mer bli for stor. I så fall er vi inne i en ond sirkel, der økt skattebyrde reduserer viljen og evnen til å arbeide og investere, og dermed også muligheten til å finansiere velferden. Et alternativ kan, som Storeng skriver, være å forgripe seg på Oljefondet, men det kan ødelegge norsk økonomi og fremtidige generasjoners velferd. Norge har verdens største offentlige sektor, og den eneste grunnen til at vi ikke også har verdens høyeste skattenivå, er inntektene fra oljen. Det er derfor mest fornuftig at politikerne nå starter med å effektivisere offentlig sektor, fremme verdiskapingen og stimulere flere til å arbeide mer – før de øker skattene enda mer.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 1.9.17.