Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt av å høre Politisk kvarter i går, der Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide barket sammen i en såkalt verdidebatt. Det var tegn til munnhuggeri, og ordene som falt etterpå – om å «sleike (imamer) oppetter ryggen» – er ikke akkurat dagligdags statsrådstale.
Jeg hørte programmet litt forsinket, så allerede på forhånd visste jeg at debatten hadde oppildnet frontene. Den lille debatten mellom Listhaug og Hareide var polarisert, og dermed bidrar den også til å polarisere den store debatten.
Er det bra?
På en måte er det bra med mer polarisert debatt, hvor ting settes mer på spissen. I demokratier som vårt, kan det også bli søvndyssende mye konsensus og kompromiss, og veldig små forskjeller mellom partiene. Ser vi bakover i tid, må vi til Willoch-regjeringen for å spore et nytt retningsvalg av betydning i norsk politikk, og det er et retningsvalg Arbeiderpartiet senere har sluttet opp om. Derfor kan det, i en valgkamp der retningsvalgene ikke er like fundamentale, være behov for å tydeliggjøre og overdrive forskjellene for å få frem de ulike alternativene.
På andre måter kan en mer polarisert debatt være problematisk. Det kan være problematisk, hvis det generelt og på et dypere plan bidrar til et mer polarisert og splittet samfunn, og det kan være problematisk, hvis denne formen for debatt skygger for en mer reell og løsningsorientert debatt om problemer vi bør gjøre noe med.
For meg var Politisk kvarter i går et eksempel på det siste. Jeg får problemer med å forholde meg til innholdet i debatten, fordi jeg blir mer opptatt av formen på debatten. Og etterpå blir det «sleike oppetter ryggen»-sitatet som står igjen fremfor noen av de viktige temaene som ble diskutert.
Hvis jeg bare skal forholde meg til innholdet, er det, etter min mening, Listhaug som tar opp de mest sentrale verdiene i den såkalte verdidebatten vi har hatt de siste par ukene. Ytringsfrihet, likestilling og den liberale rettsstaten er tross alt viktigere enn vafler og KRLE-faget. Hun har dessuten helt legitime poenger når hun påpeker at mye bistand har virket mot sin hensikt, og at det kan være like «nestekjærlig» å ta imot færre flyktninger og asylsøkere til Norge mot å hjelpe til mer i nærområdene. Det er selvsagt heller ikke illegitimt å mene at hijab bør forbys i barneskolen, eller at søndagsåpne butikker ikke er et angrep på kristne verdier.
Så hvorfor får ikke Listhaug mer støtte? Hvorfor oppildner hun bare sine egne og de som allerede er begeistrede tilhengere – og ikke flere andre? Hvorfor ypper hun sånn til motstand? Hvordan kan det for eksempel ha seg at Shoaib Sultan overhodet tør å mene at Listhaug var frekk, og legge til at «frekkhet ikke er en norsk verdi», da hun stilte noen helt betimelige spørsmål om synspunkter på steining og dødsstraff til en imam som åpenbart har ment noe om dette tidligere? Hva var egentlig galt med den talen Sylvi Listhaug holdt på dette møtet?
Det «gale» er selvsagt ikke innholdet i alt Listhaug sier – men måten hun gjør det på. Hun har valgt en konfronterende og polariserende stil og velger ofte ord som dramatiserer og vekker oppsikt. Dette forsterkes ytterligere ved at hennes meningsmotstandere ofte tolker henne i verste mening, noe Kaj Skagen har skrevet godt om. Det virker som hennes rådgiver, Espen Teigen, blir forbauset når Listhaug ikke får mer støtte for den omtalte talen, eller når hun snarere blir kritisert – men jeg tror kanskje ikke han egentlig er så forbauset. Jeg tror både han og Listhaug vet hva de gjør: De har valgt en stil og en måte å kommunisere på som fører til at folk enten «hater» eller «elsker» henne. Og det er for øvrig nøyaktig slik også hennes «tvillingsøster», Inger Støjberg, virker i dansk politikk.
Eller man kan si det på en annen måte: Mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil. Om dette er en pris hun med glede eller ugjerne betaler, kan vi bare spekulere om.
Journalist Mathias Fischer har nå skrevet bok om Sylvi Listhaug: «Kors på halsen». Jeg har ikke rukket å lese den, men ifølge anmeldelsene, blant annet i Dagbladet, skriver han der også om hva slags statsråds- og politikertype Sylvi Listhaug er. Slikt kan være fin voksenopplæring for velgerne. I politikken teller både stil og substans, og det kan være greit å vite.