Partisekretær i SV, Audun Herning, påstår i Dagbladet 19.7. at høyresiden ved «alle korsveier» velger side «for de rikeste og mest privilegerte i samfunnet, fremfor politiske løsninger som gir mindre forskjeller». Herning vil ikke påstå «at høyresiden i Norge har noe imot små forskjeller i seg selv.» Men, som han skriver, «politikken som føres fra høyresiden, fører i sum til økte forskjeller».
Dette er helt innlysende feil.
Det er bare å ta en titt på siste statsbudsjett, så ser man at Herning tar feil når han påstår at dagens regjering «konsekvent prioriterer skattelette til de aller rikeste». Skattelettelsene som andel av statsbudsjettet eller av det såkalte handlingsrommet, er svært små. Det som i hovedsak prioriteres, er en omfattende velferdsstat og sterk vekst i offentlige utgifter, som blant annet går til billigere barnehageplasser for folk med lav inntekt.
Men Hernings overordnede budskap er også feil. Samlet sett fører nemlig politikken som føres i Norge, til en sterk reduksjon i den økonomiske ulikheten. Det gjelder uansett hvem som sitter i regjering eller har flertall på Stortinget. For å beskrive det enkelt:
Dersom vi fjernet hele velferdsstaten og alle skatter, ville Norge fortsatt ha lavere ulikhet enn USA. Det skyldes blant annet at vi har sterke institusjoner, velfungerende markeder og et godt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. I min opprinnelige kronikk (18.7.) ble også Andreas Berghs forskning på tillit nevnt. Han har vist at likhet før skatt og velferdsstat er viktig for den høye tilliten i Norden.
I Norge føres det også veldig mye omfordelende politikk, som gjør at ulikheten blir enda mindre. Skattesystemet bidrar med ca. 20 prosent av omfordelingen, mens velferdsstaten bidrar med ca. 80 prosent av omfordelingen. Velferdsstaten bidrar både med rene overføringer og med gratis og billige tjenester. Tjenestene innregnes ikke i Gini-koeffisienten og kommer derfor i tillegg til den lave målte ulikheten i Norge.
Ser vi på utviklingen i Gini-koeffisienten, dvs. det mest vanlige målet på ulikhet, de siste tiårene, er det ingenting som tyder på at det har vært noen forskjeller av betydning mellom røde, rødgrønne, gulgrønne, blågrønngule, blå eller blåblå regjeringer. Alle regjeringer har selvsagt gjennomført tiltak som på marginen øker ulikheten, men intensjonen med slike tiltak har ikke vært å øke ulikheten. Regjeringene har ønsket å nå andre mål, som for eksempel bedre incentiver til arbeid, god integrering eller større investeringer i næringslivet, som skaper vekst og nye arbeidsplasser og på sikt dermed også større likhet enn vi ellers ville fått. Kvalitativt god utdanning bidrar til stor grad av mulighetslikhet, men bidrar også til større resultatlikhet på lang sikt. Skal vi bevare små forskjeller, er god utdanning og arbeid aller viktigst.
Norge er blant de land i verden som best har greid å møte ikke bare de positive, men også de potensielt negative konsekvensene av de sterke driverne bak økt ulikhet, som globalisering, migrasjon og teknologisk utvikling. Ulikheten har riktig nok økt siden 1980-tallet, men vi har fortsatt den nest laveste ulikheten i verden, noe politikken altså i sterk grad har bidratt til.
Herning er tilsynelatende opptatt av historien. Men skulle vi arrangert en konkurranse mellom de borgerlige partiene og SV om hvem som har bidratt mest og best til den samfunnsmodellen vi har i Norge i dag, tror jeg vi kan være ganske sikre på at de borgerlige, selvsagt sammen med Arbeiderpartiet, går av med seieren. SV har vært tiltrukket av helt andre samfunnsmodeller og har den dag i dag problemer med å forstå hvor viktig markedsøkonomi er for vår velstand og velferd.
Innlegget er publisert i Dagbladet 21.7.17.