I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?
Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi.
Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.
Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye «oljedop», og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.
Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?
NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å «stå frem», fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.
Men i går var det altså en som faktisk «sto frem», nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?
VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie «RASER» mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: «Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?»
Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra – med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha.
Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.
Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.