En borgerlig regjering bør gjøre mer for å fri de norske bøndene fra en planøkonomisk modell som sørger for at de aldri kan lykkes.
Jordbruksforhandlingene havarerte forrige uke, og det foregår nok en gang kaotiske forhandlinger på Stortinget. Det er allikevel et mer grunnleggende problem vi bør diskutere: Hvorfor løser ikke de borgerlige partiene opp i en av planøkonomiens siste lommer i vårt samfunn? Jeg er selv oppvokst på gård og setter stor pris på den jobben bøndene gjør. De forvalter norsk kultur og natur og bidrar med viktig matproduksjon. Det er verdt å bruke midler over statsbudsjettet for å opprettholde norsk landbruk.Men jeg forstår ikke hvorfor vi skal bruke verdens dårligste økonomiske system for å hjelpe norske bønder. Det finnes knapt noen, unntatt langt ute på venstresiden, som vil benytte planøkonomiske prinsipper som kvoter, pliktordninger og målprisstyring ellers i næringslivet. Slike ordninger virker negativt på både verdiskaping, produktivitet og lønn.
Landbruksmeldingen i fjor var et forsøk på å liberalisere, men også den tok utgangspunkt i at politikken skal styre hva som produseres – og hvor. Stortinget avviste uansett de fleste endringene. Dermed mangler mekanismene som sørger for at norske bønder produserer det de har best forutsetninger for å produsere og er relativt sett mest konkurransedyktige mot andre land. Satsing på volumproduksjon, gjerne foredlet av monopolistiske samvirker, har også visket ut egenart, særpreg og variasjon i mye av matproduksjonen. Det har skadet muligheten til å skape betalingsvilje for variasjon og spesialiteter, og dermed gjort det vanskeligere å konkurrere om kvalitet og ikke bare om pris.
Slik har vi gjort det vanskelig å bli konkurransedyktig uten store subsidier. Det er på tide å tenke radikalt annerledes. En start kunne vært å ta alle pengene vi bruker på landbruk – både direkte og indirekte subsidier – og fordelt dem til bøndene etter en enklere nøkkel. I stedet for detaljerte produksjonsplaner, kunne vi belønne målene vi ønsket å oppnå, om det var vern av kulturlandskap, kriseberedskap eller spredt bosetning. Ellers kunne bøndene gjøre hva de ville for å tjene mest mulig penger. Det ville fjernet mengder av papirarbeid og hundrevis av landbruksbyråkrater kunne blitt satt i produktivt arbeid. Bort med prisreguleringer, kvoter, plikter og tollbarrièrer. Norske bønder ville blitt rikere, og norske forbrukere ville fått mer varierte produkter.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 7.6.17.