Statoils USA-satsing er et klart eksempel på at markedskreftene ikke fungerer like godt på børsnoterte, statlig eide selskaper. Staten kan nemlig aldri bli en god kapitalist, og bør selge seg ut av Statoils utenlandske virksomhet.
Mange av de viktigste politiske avgjørelsene i Norge har vært kompromisser mellom de to store styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet. Det er ingen tvil om at det er en stor fordel for det norske samfunn at det hersker en overordnet enighet innen utenrikspolitikken, innvandringspolitikken, skattepolitikken og så videre. Men det betyr ikke at alle kompromisser mellom Arbeiderpartiet og Høyre er like gode. Et tydelig eksempel er kompromisset om statlig eierskap.
I etterkant av den feilslåtte aktive industripolitikken på 1970-tallet, der staten måtte inn og «redde» den ene hjørnesteinsbedriften etter den andre, har norsk industri- og eierskapspolitikk ligget noenlunde fast.
Høyre har akseptert at staten fortsatt skal være en dominerende eier i det norske næringslivet, mens Arbeiderpartiet aksepterte prinsippet om at de statlige selskapene skulle styres etter armlengdes-avstandsprinsippet, i betydningen sterkt skille mellom politikk og butikk. I etterkant av delprivatiseringen og børsnoteringen av Televerket og Statoil har de fleste vært enige om at kompromisset har vært en suksess.
Statlig eide selskaper som Telenor, Statoil, Norsk Hydro, Statkraft er blitt transformert fra trauste nasjonale selskaper til store multinasjonale selskaper med et globalt nedslagsfelt. Men kompromisset hadde en bakside.
I 2014 kritiserte jeg Statoils strategi i Minerva-artikkelen «Tidenes dyreste ansettelse». Kritikken ble rettet mot staten, i forbindelse med at den tidligere konsernsjefen Helge Lund sluttet i selskapet. Mens de fleste medier og politikeres Statoil-kritikk omhandlet Lunds lønnspakke eller Statoils «manglende» klimainitiativ, var det svært få som evaluerte Statoils økonomiske strategi under Lunds periode som konsernsjef. Det burde flere gjort.
Det fusjonerte selskapet StatoilHydro var helt gjeldfritt, og hadde 150 milliarder kroner i banken i 2006*. I etterkant av fusjonen gjennomførte Statoil oppkjøp til mange titalls milliarder kroner, spesielt i Nord-Amerika :
- Imperiebyggingen i USA startet med at StatoilHydro kjøpte seg inn Chesapeakes leasede landområder, for 23 milliarder kroner. Sjefen i det oppkjøpte selskapet fikk 450 millioner i bonus av et styre som visstnok bare satt og måpte, da milliardavtalen med Statoil var i boks. Avtalen ble inngått midt under finanskrisen i 2008.
- I 2007 kjøpte Statoil opp et oljesandselskap i Canada for 12 milliarder kroner.
- I 2010 kjøpte Statoil mer skifergass i Marcellus-formasjonen til Chesapeakes for 1,5 milliarder.
- I 2010 lanserte Lund videre satsning på skiferolje ved å samarbeide med Talisman for 4,9 milliarder kroner.
- Det norske statsoljeselskapet kjøpte oljeselskapet Brigham Exploration Company for 24 milliarder.
- I 2012 kjøpte Statoil enda mer i det samme skifergassområde og fortsatt av samme selskap. Nå for 3,3 milliarder kroner.
Statoil regnes for å være et av verdens ledende offshore-oljeselskaper, blant fordi de har kunnet trekke på den høyteknologiske maritime kompetansen fra norske ingeniører, teknologer og fagarbeidere. Likevel gjennomførte Statoil oppkjøp og investeringer for rundt 70 milliarder kroner på onshore i Nord-Amerika, der Statoil knapt hadde produksjons- og leteerfaring. Det er store forskjeller på å produsere olje og gass offshore og onshore, der sistnevnte har et mye mer industrielt repetisjonspreg.
I den siste tiden har de feilslåtte investeringene fra denne perioden kommet tydeligere frem i lyset. Som allerede nevnt var Statoil gjeldfritt, med 150 milliarder kroner i banken, i 2006. Ved siste kvartalsrapportering (4.kvartal 2016) hadde Statoil nesten 70 milliarder USD, over 580 milliarder kroner, i gjeld og fordringer. Selskapet hadde en gjeldsgrad på ca. 66 prosent.
Siden oljenedturen har Statoil gjennomført akkumulerte nedskrivinger på totalt 130 milliarder kroner, der halvparten knytter seg til landinvesteringer.
Riktignok har olje- og gassprisfallet mye av skylden for nedskrivingene, men likevel er verdsettelsen av selskapets eiendeler knyttet opp til en gjennomsnittlig oljepris på 55 USD i år, stigende til 75 USD i 2020 og hele 80 USD i 2030. Dersom anslagene til Statoil viser seg å være for optimistiske, må selskapet gjennomføre ytterligere nedskrivinger.
Men de dyrekjøpte oppkjøp- og investeringserfaringene under Lunds periode som konsernsjef, har ikke skremt den nye konsernsjefen, Eldar Sætre. Tidligere i år annonserte det statlig eide selskapet nye investeringsplaner for rundt 170 milliarder kroner i seks gigantprosjekter, som – under tidenes oljenedtur og med masse ledig kapasitet i leverandørleddet – i snitt skal være lønnsomme ved en oljepris på 27 USD/fatet.
Hvorvidt Statoils nye investeringsplaner er fornuftige eller ikke, er vanskelig å bedømme. Men det store problemet er at Statoils største aksjonær er en passiv norsk stat, som har gitt selskapets ledelse en tilnærmet strategisk blankofullmakt.
En viktig grunn til Høyre aksepterte kompromisset om statlig eierskap, ligger i ideen om at så lenge de statlig eide selskapene opererer i en fri markedskonkurranse, ville selskapene kontinuerlig bli disiplinert av markedskreftene som sørger for en mest mulig effektiv allokering av selskapenes ressurser.
Men både teoretisk og i praksis (som vist over) er det mye som tyder på at markedskreftene ikke fungerer like godt på de statlig eide selskapene, som på privateide, børsnoterte selskaper. Armlengdenes-avstand-prinsippet og prinsipal-agent-teori forklarer hvorfor.
Private investorer og aksjonærer vil kontinuerlig vurdere om man skal selge seg ut, kjøpe seg inn eller påvirke selskapets strategi og beslutninger direkte ved å delta på generalforsamling og i styret. I tillegg kommer kreditorer, som banker, kredittinstitusjoner og obligasjonseiere, som – sammen med aksjonærene – bestemmer prisen på et selskaps drifts- og investeringskostnader.
Kort fortalt er det de summerte vurderingene og beslutningene til alle aktører med interesse for og i et selskap, i kombinasjon med de rådende eksterne markedskreftene, som til slutt påvirker selskapets strategi.
Problemet oppstår når den største kapitalisten er en passiv statlig majoritetseier, som verken har mulighet til å mene noe om, eller har lov til å påvirke selskapets strategi (bortsett fra å utnevne styremedlemmer). Staten kan heller ikke kan straffe selskapet ved å selge seg ned og ut, fordi man er låst inne som langsiktige aksjonær for å kunne blokkere oppkjøp og utflagging av selskapets hovedkontorfunksjoner. I tillegg har Statoil vært relativt upåvirket av gjelds- og rentemarkedet, ettersom selskapets utenlandske virksomhet er finansiert av overskuddene fra norsk sokkel. De siste fire årene har Statoil tapt 144 milliarder kroner i utlandet, mens den norske delen av Statoil har hatt et overskudd på 344 milliarder kroner.
Når kapitalisten ikke får lov til å fungere som en kapitalist, samtidig som Statoil nesten er selvfinansierende ved å ha tilnærmet monopol på norsk sokkel, øker makten til selskapets administrasjon og styre på bekostning av aksjonærene/eierne. Dette bidrar igjen til en større sannsynlighet for perverse prinsipal-agent-strukturer – særlig rundt fenomenet «empire-building».
Hovedansvaret til ledelsen (agenten) i ethvert selskap er å forvalte selskapets ressurser på vegne av, og til det beste for, aksjonærene (prinsipalen). Men i mange tilfeller kan ledelsen og ansatte i et selskap ha motstridene interesser til aksjonærene. For eksempel kan ønsker om jobbsikkerhet, lønn og prestisje – uavhengig av om det er bevisst eller ubevisst – være vel så avgjørende for beslutninger til ledelse og ansatte i et selskap.
Derfor bør aksjonærene/eierne helst være tett på selskapets drift og strategi, for å sikre at selskapets ledelse faktisk jobber for aksjonærenes interesser og ikke seg selv. I Statoils tilfelle har fraværet av en aktiv eier helt klart bidratt til det motsatte.
I utgangspunktet kan man stille spørsmål ved om den norske staten overhodet skal eie et oljeselskap. Det er tross alt grunnrenteskatt og statens direkte petroleumseierandeler (SDØE) mesteparten av statens petroleumsinntekter kommer fra. I 2016 utgjorde utbytte fra Statoil kun 8,6 prosent av statens samlende petroleumsinntekter.
Men ideen om at Norges største og viktigste selskap bør være eid av den norske staten er såpass grunnfestet i det norske samfunn og i det politiske miljøet at et nedsalg av statens eierandel i Statoil er lite realistisk. Likevel er situasjonen med en statlig passiv eierandel i Statoil uholdbar.
En mulig løsning, som i tillegg opprettholder Høyre-Arbeiderparti-kompromisset, er å splitte Statoil i to, der staten beholder eierandelen i den norske virksomheten, mens staten selger seg ut av den internasjonale virksomheten.
Overskuddet fra den norske delen av Statoil kan dermed brukes til å finansiere videreutvikling og investeringer på norsk sokkel, og dersom det viser seg at det ikke eksisterer mange fornuftige investeringer igjen på sokkelen, bør det løpende overskuddet betales ut til aksjonærene som utbytte.
Statoils internasjonale virksomhet bør derimot kunne stå på egne bein, og finansieres helt og holdent av det internasjonale gjelds- og aksjemarkedet – på lik linje med andre globale «oljechampions».
Statens eierskap i Statoil handlet om å sikre samfunnets rettmessige andel av grunnrenten fra norsk sokkel. Det handlet ikke om å bygge opp et norskeid multinasjonalt oljeselskap. Risikoen er spesielt stor i en tid hvor det hersker stor usikkerhet om hvorvidt verdens karbonressurser er økonomisk lønnsomme i et to graders global oppvarming-scenario. Det er uansett markedet, og ikke det norske samfunnets grunnrente, som skal brukes til et slikt veddeløp.
Innlegget er publisert hos Minerva 2.3.17.
*Det har blitt påpekt at denne opplysningen er feil. Tallene er hentet fra en artikkel i Bergens Tidene.