«Vi er hverken revolusjonære eller reaksjonære, men vi er reformvillige», har Kåre Willoch sagt.
Han ledet en av de mest reformvillige regjeringene Norge har hatt og innledet en viktig omstilling av norsk økonomi og offentlig sektor.
Gro Harlem Brundtland videreførte denne omstillingen, som har tjent Norge godt. Vi fikk en mer velfungerende markedsøkonomi og en mer moderne offentlig sektor. Dette bidro til å gi oss en sterk velstandsvekst og muligheter for å bygge velferdsstaten videre ut.
Stor motstand mot tidligere reformer
Noen reformer var enkle å gjennomføre og lette å forstå, som endringen som gjorde det mulig å handle brød på søndag og etter klokken fem på hverdager. Andre reformer virket nesten revolusjonære, fordi de førte til store forandringer i folks liv. Opphevelsen av NRK-monopolet var en slik reform.
Atter andre reformer, for eksempel liberaliseringen av posten, energimarkedet og omdanningen av Televerket til Telenor, var mer komplekse og vanskeligere å forstå. Men Televerket hadde enerett på å selge telefoner helt frem til 1988, og Post i butikk kom først i 2000.
I dag er det få som mener at disse reformene ikke burde vært gjennomført. Likevel var motstanden, i og utenfor Stortinget, enorm den gangen de ble foreslått og diskutert.
Så hva er en reform, og hvorfor må vi reformere?
Kursendring er tungt
Normalt er en reform en forandring i måten staten styrer eller regulerer privat og frivillig sektor på – eller en forandring i måten offentlig sektor løser sine egne oppgaver på.
At reformer av og til er nødvendig, forstår nok de fleste. Omgivelsene og utfordringene endrer seg. Samtidig er det tungt å endre kurs. Over 800.000 mennesker er ansatt i offentlig sektor. I tillegg kommer alle de som er ansatt i hel- eller deleide statsselskaper.
Staten er organisert i 15 departementer med nesten 10 ganger så mange underliggende etater, som igjen har et utall virksomheter under seg. I tillegg kommer en enda mer omfattende virksomhet i (foreløpig) 19 fylker og 428 kommuner.
Men selv om offentlig sektor er stor, er den også nokså effektiv. Verdensbanken kårer Norge til et av de land i verden som har den mest effektive forvaltningen.
En viktig grunn til at det går ganske bra sammenlignet med mange andre land, er at norske politikere har hatt vilje til å gjennomføre reformer, selv om de ikke alltid går på skinner. Pensjonsreformen ble bare halvveis, Nav-reformen hadde store innkjøringsproblemer, og kommunereformen blir i første omgang mindre omfattende enn den kunne blitt.
Lang tidshorisont og sprikende interesser
Det er mange årsaker til at reformer er vanskelige å gjennomføre. En reform som skal bli vellykket, må være godt tenkt og godt gjennomført. Og det er svært mange hensyn å ta. Det kreves nitid planlegging og et omfattende utredningsarbeid før reformen kan settes i gang. Det er dessuten viktig at mange nok forstår behovet for reform, og at de som vil reformere, har mange nok med på laget.
Det vil nemlig alltid være sprikende interesser blant dem som blir berørt, og de som taper på kort sikt, vil synes og høres mer enn det store flertallet som vil tjene på reformen. Og blant de politiske partiene vil det alltid være noen som er mer opptatt av neste valg enn av å finne gode løsninger.
Om en reform virkelig blir vellykket vet vi som regel ikke før etter mange år. Ofte må kursen justeres underveis, og det kan ta tid før alt det nye setter seg. Og den lange tidshorisonten rimer ofte dårlig med den horisonten pressgrupper, pressen og mange politikere har.
Norge har hatt luksus – så langt
Forskningen peker på at politikerne av og til kan få hjelp til å gjennomføre reformer utenfra. Noen ganger er simpelthen «tiden inne», slik jeg har inntrykk av at den nå er når det gjelder enkelte av samferdselsreformene. Folk har gått lei av sendrektighet og gale prioriteringer.
Andre ganger kommer hjelpen fra internasjonale krav, forpliktelser eller utfordringer, som en migrasjonskrise eller EØS-avtalen. I tillegg er det mange regjeringer som må gjennomføre reformer fordi de står overfor store økonomiske utfordringer og kriser.
Det har Norge sluppet så langt. De reformene Solberg-regjeringen gjennomfører, har ikke som mål å spare penger. Hensikten er å levere bedre tjenester, samtidig som både samferdselssektoren, politiet, sykehusene, høyere utdanning og kommunene har fått mye mer penger.
I fremtiden er det en luksus vi ikke kan unne oss. Det er heller ikke sikkert at det er så lurt å «smøre» reformene med så mye penger. Politikerne burde føle en selvsagt plikt til å utnytte borgernes penger mest mulig effektivt.
Ny korsvei for offentlig sektor
Noen av de reformene som ble gjennomført på 1980- og 90-tallet, som for eksempel opphevelsen av NRK-monopolet, var ideologisk begrunnet. Andre reformer ble gjennomført fordi norsk økonomi hadde kjørt seg fast. De var meget kontroversielle, men de tjente oss godt, og i dag er det få som vil vende tilbake.
I dag står vi ved en ny korsvei. Den norske gullalderen er på hell. Omgivelsene er i sterk endring, og offentlig sektor må forberede seg på trangere tider. Da er det igjen på tide med reform, slik at også offentlig sektor er best mulig rustet for fremtiden.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 26. februar 2017