En god historieformidler kan riktignok skape ny innsikt av gamle problemstillinger, men da må historien for eksempel oppveies av emosjonelle fortellinger, troverdige personer eller skarpe observasjoner av detaljer.

God litteratur kan også være moralistisk, men blir moralen for påtrengende, for lite subtil og for enøyd, blir den kjedelig. Og skal man først være enøyd og sint, bør litteraturen i det minste ha temperatur og fandenivoldskhet, kanskje også humor.

Viser glimt av skrivekunst

Det er kanskje ikke god kutyme å anmelde en bok ved å fortelle forfatteren hvilken bok han burde ha skrevet, men her kommer det: 150 korte sider er for knapt til å skrive en så omfattende historie både dramaturgisk og intellektuelt.

Resultatet bærer preg av hastverk og utålmodighet, og drivkraften synes primært å ha vært politisk. For en anmelder som er dypt kritisk til og urolig over den nye nasjonalistiske autotarianismen, men som samtidig er begeistret for god undergangslitteratur, er boka som en skuffelse.

For Syvertsen kan skrive når han løsner snippen og beveger seg litt bort fra det politiske prosjektet. Avsnittet fra en kolonial på svenskegrensa, der han beskriver et ublidt møte mellom innehaveren og to av historiens protagonister, henleder tankene til god litteratur om sivilisasjonssammenbrudd: Hvor langt er vi villige til å gå for å sørge for oss og våre egne når sivilisasjonens regler er satt ut av spill?

Bokanmeldelsen var publisert i nettavisen Minerva mandag 28. februar 2017.