For rundt to uker siden skrev jeg innlegget «Oslo-eliten er mye bedre enn sitt rykte» på Dagbladet. Jeg argumenterte for at innbyggerne i Oslo på grunn av høyere verdiskapning per innbygger overfører store summer til resten av landet hvert år. Man fordeler også politisk makt, siden arealvekting ved fordeling av stortingsmandater gjør at én stemme i Oslo teller mindre enn én stemme i fylker med store arealer, som Hedmark og Finnmark.
Poenget mitt var at Oslo bidrar med betydelig omfordeling av både økonomisk og politisk makt til resten av landet, og at en sammenligning mellom «eliten» i Oslo og «eliten» i Washington D.C. og London, som mange ønsker å kapitalisere på, er helt søkt.
Etter kommentarfeltet, min e-post- og Facebook-meldingsinnboks og debatten i etterkant å bedømme, var det både feil og arrogant å påpeke det åpenbare, nemlig at store byer, som Oslo, alltid har en høyere verdiskapning enn mindre befolkningstette områder. Ideen om at Oslo ikke gjør annet enn å flytte papirer for resten av landet, har alltid eksistert.
At Oslo-hatet bygger på en myte, er ikke vanskelig å vise. Men hvordan har myten om Oslos udugelighet oppstått? Og hvorfor den eksistert så lenge?
Forakt mot hovedstaden
I alle samfunn vil det eksistere en viss «hovedstadsforakt». Når sentrale myndigheter, mesteparten av media og statlige kulturinstitusjoner og – som oftest – landets største bedrifter holder til i hovedstaden, fremstår en hovedstad ganske navlebeskuende for befolkningen utenfor hovedstaden. Det samme gjelder i Norge.
Et av de siste eksemplene på Oslo-hatet var Oslos vinter-OL-søknad, som fikk det til å renne over for mange utenfor hovedstaden.
Det var, som Minerva-redaksjonen iherdig skrev om under OL-debatten, mange gode grunner for at Oslo ikke burde arrangere vinter-OL i 2022, men det var heller ingen tvil om at Oslo-hatet bidro til at Høyres stortingsgruppe til slutt la all tvil til side i 2014 og ba regjeringen stoppe OL-prosessen. Som redaktør for Budstikka i Asker og Bærum, Kjersti Sortland, som selv er oppvokst i «distriktet», skrev i en kommentar 1. oktober 2014:
«…hovedgrunnen til at ski-glade Norge nå ikke vil søke om å ta sin tørn og arrangere vinter-OL 28 år etter forrige gang, er at det «i distriktene» bor for mange som elsker å hate «Oslofolk».»
Avisen Nordlys, som feiret Oslo-OL-nederlaget med «seier´n er vår» på avisens nettside, hadde tydeligvis glemt at Tromsø søkte om vinter-OL for 2018 til en estimert prislapp på 25 milliarder kroner, og at den folkelige motstanden ikke var i nærheten av den samme som motstanden mot Oslos OL-prosess. OL-debatten fra 2014 viste hvor dypt Oslo-hatet sitter.
Hovedorganisasjonen Virkes omdømmebarometer fra 2013 bekrefter «hovedstadsforakten». Osloregionen har dårligst score av samtlige norske storbyområder på samtlige av de undersøkte indikatorene. Mens 73 prosent av Osloregionens egne innbyggere har et positivt inntrykk av Osloregionen, har kun 37 prosent av befolkningen i de andre storbyregionene, det samme. Videre hadde kun 29 prosent av respondentene et ønske om å bo i Osloregionen, mot hele 52 prosent som absolutt ikke kunne tenke seg det.
Men Oslo-hatet har også en rekke paradokser. Mens Vestlandet, Nord-Norge og Indre Østlandet hadde et innenlands nettoflyttetap på henholdsvis 16 324, 29 327 og 4343 personer i perioden 2006-2015, hadde Oslo og Akershus et nettoflyttegevinst 27 408 personer. Innbyggere utenfor Oslo mener altså noe helt annet i praksis enn i teorien.
Bergen-patriotisme
Som bergenser og vestlending kan jeg forstå Oslo-hatet. Ideen om Oslo ikke bare er en drittby, men at hovedstaden snylter på verdiskapningen i resten av landet (Vestlandet), er blitt institusjonalisert som en del av det å være bergenser (og vestlending).
At Eirik II, kongen av Norgesveldet i årene 1280-1299, ikke fikk sønner, noe som igjen bidro til at Eiriks bror, Håkon V og daværende hertug i Oslo, fikk flyttet kongesetet fra Bergen til Oslo, bringer fortsatt sorg hos mange bergensere. Følelsen av at Oslo «tilranet» seg hovedstadsstatusen fra Bergen er fortsatt en levende myte i Hansa-byen.
I nyere tid har fotballaget Brann, bergensdialekten, de syv fjell, fjordene og naturen, buekorps og ideen om en urban bergensk egenart opprettholdt en kulturell Bergens-patriotisme (med sterk grad av selvironi), som handler vel så mye om motstand mot makten i Oslofjorden som om en ektefølt stolthet over egen by. Bergen har kort og godt en form for lillebrorskompleks overfor hovedstaden Oslo.
Min klare oppfatning er at Oslo-hatet delvis handler om at innbyggerne i resten av landet bryr seg mye mer om Oslo enn hva Oslo bryr seg om resten av landet. Det oppfattes lett som arroganse, og et Oslo-dominert riksmedia bidrar til å forsterkes motsetningen.
Oslo-patriotisme
Etter å ha bodd noen år i Oslo, er det heller ingen tvil om at Oslo er annerledes enn alle andre norske byer, tettsteder og bygder. Den lokale patriotismen er mye mindre, og for mange Oslo-borgere nærmest ikke-eksisterende.
Oslo er en innflytterby der både innflyttede etniske nordmenn og nordmenn med utenlandsk opprinnelse fortsatt har sterke kulturelle bånd til deres føde- og oppvekststeder, noe som bidrar til å svekke grunnlaget for en egen Oslo-patriotisme.
I Oslo er patriotismen, i den grad den finnes, mye mer knyttet til Østkanten og Vestkanten, Manglerud, Holmlia, Holmenkollen, Frogner, Grünerløkka og så videre, enn til Oslo som by. Videre er min inntrykk at Oslo-folk også i stor grad har en sterk nasjonal identitet, og også europeisk og nordisk identitet, noe som delvis kompenserer for en egen Oslo-identitet.
Dessuten er Oslo en mye større by enn de fleste andre byer i Norge, noe som gjør at innbyggernes identitet er mye mer knyttet til gruppeidentiteter. Religion og livssyn, yrker, kultur og idrettsmiljøer og andre spesifikke interessemiljøer, er sterke identitetsmarkører enn geografi for de aller fleste, men i Oslo er gruppeidentiteten enda sterkere.
Urettferdig fordeling av makt
Som jeg skrev innledningsvis, overfører Oslo-innbyggerne betydelig økonomisk og politisk makt til resten av landet. For personer på venstresiden er det kanskje ikke så ille, men underrepresentasjonen kan få svært uheldige utslag.
Aftenposten skrev i 2013 at det bare er én stortingsrepresentant, nemlig Jan Bøhler fra Arbeiderpartiet, som bor i Oslos drabantbyer, og der bor det ellers 240 000 innbyggere. Til sammenligning er Buskeruds 270 000 innbyggere representert med ni representanter. Oslo har også særskilte utfordringer knyttet til infrastruktur, boligsituasjonen og integrering.
Det er også en sterk tradisjon for lokalpatriotiske «fylkesbenker» på tvers av politiske partier. Fylker utenfor Oslo kjemper for ekstra midler, arbeidsplasser og fordeler i større grad enn politikerne fra «Oslo-benken», som har et større innslag av rikspolitikere.
Befolkningen i Oslo har også andre partipreferanser enn resten av landet, noe som gjør at liberale meninger rundt bioteknologi, ruspolitikk, klima, kirke- og trosspørsmål, handel og globalisering kan bli underrepresentert på Stortinget. Statistikk fra SSB viser at personer med høyere utdannelse, som bor i storbyer, er mer positive til innvandring. Dersom EØS-avtalen kommer i spill i neste stortingsperiode, er det derfor uheldig at innbyggerne i Oslo, i tillegg til Akershus, Hordaland og Rogaland, er underrepresentert på Stortinget.
Om man fjernet arealfaktoren ved fordeling av stortingsmandater og reduserte den økonomiske omfordelingen til resten av landet, ville vi fått en mer rettferdig fordeling av økonomisk og politisk makt. Men Oslo-hatet vil blitt vesentlig større.
Innlegget var publisert i nettavisen Minerva tirsdag 31. januar 2017.