Tone Tellevik Dahl (Ap), som er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, er veldig opptatt av å skrive om historien og å skrive den om (16.1.). Hun var riktig nok ikke selv skolepolitiker den gangen, men vet likevel at Kunnskapsløftet «ble utformet av Høyre», og at den rødgrønne regjeringen senere «rettet opp i mange av svakhetene i reformen».
Historien er en ganske annen.
Det er riktig at Høyre hadde utdanningsministeren da Kunnskapsløftet ble utformet og foreslått i 2004. Men regjeringen besto den gangen også av Venstre og KrF, og det var selvsagt en samlet regjering som la frem forslaget til reform.
Forslaget fikk svært bred tilslutning i Stortinget.
Samtidig ble det fremmet en del forslag som ikke fikk flertall.
Disse forslagene kom særlig fra Fremskrittspartiet, men også Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet fremmet flere forslag som ikke fikk flertall. Det gjaldt blant annet forslag om en norm for lærertetthet, om andre basiskompetanser, om rett til førstevalg i videregående, om å gjøre nasjonale prøver til utvalgsprøver, om ny formålsparagraf i skolen og om avvikling av sentralt gitte avgangsprøver. Merkelig nok ble ingen av disse forslagene gjennomført, selv om de tre partiene senere satt i en flertallsregjering i åtte år. De eneste endringene av betydning som kom ut av Soria Moria-erklæringen, og som ble gjennomført, var skrotingen av et obligatorisk 2.fremmespråk (riktig nok mot Arbeiderpartiets ønske) og innføring av gratis læremidler fremfor en stipendordning i videregående.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SVs holdning til Kunnskapsløftet var meget uklar i valgkampen 2005. På ett tidspunkt lovet de å utsette innføringen av Kunnskapsløftet, men så endret de mening. Og i 2007 erklærte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal at SV hadde «tatt for lett på dette med kunnskap», og de hadde kommet til en «kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav (…) SV har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk». En lignende erkjennelse kom fra Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson i 2006, som mente at Arbeiderpartiet hadde gjort flere «feil i likhetens navn», blant annet ved å nedprioritere betydningen av kunnskap og grunnleggende ferdigheter.
Hvilken innsats den rødgrønne regjeringen så gjorde under sine åtte år for å følge opp og implementere Kunnskapsløftet kan diskuteres. Tellevik Dahl nevner noen saker som hun mener bidro til å forsterke Kunnskapsløftet. Noe av det er bra, men samlet sett mener jeg at de rødgrønne la for liten vekt på det vesentlige, og at styringssignalene tidvis både ble utydelige og tvetydige, noe også forskere har pekt på.
Mitt anliggende her er likevel ikke å gi karakter til den rødgrønne regjeringen, men å korrigere den omskrivningen av historien som Tellevik Dahl stadig bedriver.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv onsdag 18. januar 2017.