Wegard Harsvik, en av venstresidens mest ihuga konspiratorikere, skrev i 2013 boken «Blåkopi». I boken anklaget Harsvik Høyre for å kopiere svenske Moderaternas valgstrategi, som angivelig var å føre en sosialdemokratisk retorikk, der man sier at man skal videreutvikle og styrke velferdsstaten, mens intensjonen egentlig er å føre en nyliberal økonomisk politikk, ved å redusere skattene og offentlig sektor, og å konkurranseutsette og privatisere offentlig tjenesteproduksjon.
Harsviks analyse og spådom viste seg å være feil. I stedet har den blåeste regjeringen noensinne økt de offentlige utgiftene til mer enn 50 prosent av BNP. Nå lever vi altså offisielt i et samfunn, der offentlig sektor, som andel av Norges verdiskaping, er større enn privat sektor. Dette har ikke skjedd på mer enn 20 år.
Under Bondevik II-regjeringen, fra 2001 til 2005, sank offentlig sektors andel av BNP fra 45 prosent til 40 prosent. I første periode med den rødgrønne regjeringen (2005-2009) lovet Jens Stoltenberg å beholde Bondevik-regjeringens skattenivå, noe som, sammen med en god «oljesmurt» vekst i privat sektor, bidro til å holde offentlig sektors andel av BNP nede på rundt 40 prosent.
Da finanskrisen inntraff i Norge i 2009, ble friske penger hentet fra oljefondet og brukt på omfattende motkonjunkturpolitikk. Offentlig sektors andel av BNP kom igjen opp på 45 prosent. I etterkant av finanskrisen falt offentlig pengebruk sakte men sikkert tilbake mot 42 prosent av BNP.
Da de ikke-sosialistiske partiene vant valget i 2013, hadde Norge fått det mest borgerlige Stortinget på mange tiår, og Høyre skulle igjen få statsministeren. Endelig skulle man få redusert offentlig sektors dominans i økonomien og starte arbeidet med å sikre velferdsstatens bærekraft. Slik tenkte i hvert fall fiskalkonservative og økonomisk liberale velgere, inkludert meg selv. Men valgfesten ble fort snudd til tidenes offentlige pengefest.
I perioden 2013-2016, altså i løpet av kun tre år, økte offentlig sektors andel av BNP fra 42 til 50 prosent. Solberg-regjeringen greide altså å bryte tidligere Høyre-dominerte regjeringers gylne regel, om å ikke la offentlige utgifter vokse mer enn BNP-veksten. I tillegg ble veksten i offentlig sektor finansiert ved å øke uttaket fra oljefondet – fint illustrert ved de fallende gule søylene i perioden 2013-2015.
Riktignok ble Solberg-regjeringen møtt med oljeprisfallet i 2014, som svekket BNP-veksten. I tillegg til at offentlige utgifter, som andel av fastlands-BNP (ekskludert olje- og gass), har hatt en svakere oppgang. De siste to årene har offentlige utgifter som andel av fastlands-BNP økt fra 55,9 prosent til 57,5 prosent i 3.kvartal 2016. Likevel hadde oljeprisfallet vært en ypperlig mulighet for å understreke behovet for å redusere samfunnets avhengighet av oljesektoren og oljeinntektene – ikke øke avhengigheten.
Da blir det nærmest en parodi når venstresiden, gjennom hele Solbergs regjeringsperiode, har anklaget regjeringen for å føre en nyliberalistisk politikk, som attpåtil fører det norske samfunnet i en amerikansk retning. Faktum er at Høyre/Frp-regjeringen fører den mest sosialdemokratiske økonomiske politikken på mer enn 20 år.
En annen gjentakende anklage fra venstresiden er at Solberg-regjeringens eneste budsjettprioritering er skattelette «til de som har mest fra før». Dette også feil. I forslag til statsbudsjettet for 2017 (før budsjettforliket på Stortinget) økte offentlige utgifter med 43 milliarder kroner fra 2016 til 2017, og skatteletten tilsvarte stusselige 14,8 prosent av økningen i statsbudsjettet. Hittil i Solbergs regjeringsperiode har kun mellom 10 og 15 prosent av økningen i statsbudsjettet gått til skattekutt.
Solberg-regjeringen har snakket varmt om å gjøre den norske økonomien mindre oljeavhengig, men realiteten er at Solberg-regjeringen har erstattet økonomiens oljeavhengighet med en enda større avhengighet av offentlig sektor. Hvem hadde trodd det på valgkvelden i 2013?
Innlegget er publisert hos Dagbladet 9.12.16.