Før jeg la meg sent i går kveld, skrev jeg denne bloggen – med tanke på publisering i dag tidlig:
Facebook og Twitter er kraftfulle medier, og Sylvi Listhaug er en av dem som utnytter sosiale medier aller best. Hun går utenom de tradisjonelle mediene og henvender seg direkte til sine følgere. Dermed kan hun nå langt flere lesere og lyttere enn hun ville gjort ved å skrive et innlegg i avisen eller delta i Politisk kvarter. Utviklingen reiser en rekke spørsmål som berører demokratiet vårt, men jeg skal la de ligge her.
Ofte virker sosiale medier som «ekkokamre», dvs. at vi bare snakker og diskuterer med våre egne eller med dem vi deler oppfatninger med. Det er også slik Sylvi Listhaug selv har begrunnet sin utstrakte bruk av sosiale medier: Hun ønsker å komme i direkte kontakt med sine støttespillere, fordi hun føler at de meningene hun og de representerer, ofte er undertrykt og underbelyst i tradisjonelle medier, som domineres av den «meningsbærende eliten». Og det skal sies: Hun mottar ofte en imponerende mengde «likes», delinger og kommentarer når hun skriver eller snakker på sin offisielle facebook-side.
Men i går tok plutselig suksessen en vending: Skuespilleren Kristoffer Joner, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger, postet for første gang et innlegg på Facebook. Han protesterte på et Facebook-innlegg Sylvi Listhaug hadde skrevet, der hun begeistret beskrev en reportasje i New York Times, der det fremkom at Norge nå har en returpolitikk som er blant verdens strengeste – illustrert ved en syv år gammel gutt, som var sendt ut etter å ha tilbragt fire og et halvt år av sitt liv i Norge.
For Joner ble dette for kraftig kost. Han synes det er «forkastelig» at en som «representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedie». Deretter oppfordret han alle til å gjøre slik Listhaug gjør – til å «like» og «dele» og dessuten til å gi en gave til NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere – med hilsen fra Sylvi Listhaug, slik at hun, som en protest, vil motta masse takkekort fra NOAS. Og Joners oppfordring har virket: I skrivende stund har titusenvis «likt», «delt» og kommentert, og NOAS har mottatt halvannen millioner kroner.
En av grunnene til at diskusjonen har tatt helt av, er Listhaugs reaksjon på Joners innlegg:
«LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen!
– Nå har skuespillere, kommentatorer og resten av venstresiden hivd seg på hylekoret. Sist ute er Kristoffer Joner (bilde), som er både skuespiller og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger.»
Og videre: «Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke – hvor mange?»
Selv blir jeg veldig nedstemt av å lese de, i skrivende stund, nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm. Slik er det jo ofte i et demokrati, men jeg spør meg: Hvorfor syns en statsråd at det er greit å bidra til en slik polarisering?
Man er ikke statsråd bare for sin egne, for sine egne meningsfeller eller for sitt eget parti. Man er statsråd for alle og for Norge.
Man har selvsagt rett til å målbære Regjeringens mening, og det er også full aksept for at man spisser det litt til i en valgkamp, der man ofte trer ut av rollen som statsråd og inn i rollen som en representant for partiet. Men som statsråd har man også et stort ansvar for å ta vare på samfunnslimet og for å fremføre sine meninger på en måte som ikke virker støtende eller unødig polariserende.
Det brenner i mange land i Europa nå. Vi er heldige i Norge, fordi vi, så langt, har forblitt et unntaksland som har greid å opprettholde en stor grad av enighet og sosial ro. Jeg har tidligere skrevet og snakket om at Fremskrittspartiet skal ha en del av æren for dette. Partiet er det mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske eller innvandringskritiske partiet vi har i Europa. Det har unnlatt å falle for mange fristelser som mange andre høyrepopulistiske partier har falt for. Og det har antagelig knyttet en forbindelse mellom «folk» og «elite» ved at blant andre Sylvi Listhaug har forstått, mer enn mange andre politikere, hva som «rører seg» i folket. Det hun sier, blir dessuten ofte misforstått med vilje av hennes motstandere, slik blant annet min kollega Lars Kolbeinstveit og Kaj Skagen har påvist.
Men det er en hårfin balansegang mellom en sunn og moderat form for populisme og en råere form for populisme. En ting er å ta «folkemeningen» opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering. Å bruke begreper som «hylekoret» om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for «svenske tilstander» eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.
Sylvi Listhaug har poenger når hun snakker om en kulturell og politisk meningsbærende elite, som har harselert og sett ned på folk fra hennes eget parti. Hun har også rett i at man ikke akkurat føler seg som noen elite, selv om man er stortingsrepresentant, dersom man alltid blir uglesett av andre, slik Frp’s representanter i stor grad har blitt.
Men nå sitter Sylvi Listhaug i regjering, og da gjelder ikke de samme spillereglene for henne som for andre. Hun kan gjerne fortelle hvordan det har føltes i alle de årene Frp ikke var «stuerent». Men nå er Frp tatt inn i varmen. Da er de ikke lenger outsidere, og hun kan ikke bruke en slik posisjon til å «ta igjen». Nå er det derfor grenser for hvor ekskluderende og fiendtlig retorikken kan være.
Statsminister Erna Solberg lanserte en plan for å bekjempe hatretorikk i går.
Det er bra.
Men avstanden mellom liv og lære bør ikke bli for stor.
————————————————————————————————————————————
Før jeg rakk å publisere denne bloggen i dag, kom nyheten om at det ikke var Kristoffer Joner personlig som sto bak bloggen hans, men et reklamebyrå. Byrået hadde henvendt seg til NOAS, fordi de ønsket å gjøre en pro bono-jobb for organisasjonen. Og siden en i byrået kjente Kristoffer Joner fra før, fikk de ideen om å bruke han i dette reklamestuntet, hvis formål også var å samle inn penger til NOAS. Og i skrivende stund har det virket enda bedre enn det så ut til i går: NOAS har fått inn over 2,6 millioner kroner.
I NRK Kulturnytt ble lederen i NOAS, Ann-Magrit Austenå, spurt om hun ikke trodde at mange, som leste, likte og delte Joners innlegg, i dag ville føle seg lurt. Men det trodde hun ikke og viste blant annet til at NOAS ikke har betalt noe for kampanjen.
Hvis Austenå og NOAS ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette, skjønner de veldig lite. Jeg føler meg lurt. Og det er selvsagt helt irrelevant om NOAS har betalt null, én eller 10.000 kroner for kampanjen. Sannheten er at det mange av oss – jeg vil tro de aller fleste – trodde at Facebook-innlegget var en personlig ytring fra Kristoffer Joners side, mens det i virkeligheten var et nøye planlagt reklamestunt. At Joner mener det han sier i denne kampanjen, er ingen formildende omstendighet – det skulle bare mangle.
Fremskrittspartiet har mange flere med seg i sin innvandringspolitikk enn «hylekoret» liker å tro. Det hadde også Jens Stoltenberg, da han sto imot «hylekoret» i Marie Amelie-saken. Og som min kollega Torstein Ulserød har påvist, er Fremskrittspartiet ikke først og fremst strengere enn de andre partiene i innvandringspolitikken – men i – retorikken, og det vil de også gjerne være. Det har Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge Njåstad presisert i to svar til Ulserød i Aftenposten.
Skal man kritisere Frp for retorikken som brukes, virker det altså ikke bare å slutte seg til «hylekoret» og å utstede avskyerklæringer på Twitter. Man må forsøke å begrunne det mer saklig.
Jeg forsøkte det i min blogg, men det var forgjeves. Fremfor å få til en ordentlig samtale om hva som er akseptabel språkbruk for en statsråd, har NOAS avsporet diskusjonen og gitt Listhaug, Fremskrittspartiet og dets meningsfeller en gavepakke.
I dag skriver selvsagt Listhaug om reklamestuntet på sin Facebook-side.
Innlegget vil nok bli lest, likt og delt av ganske mange – mens Sylvi Listhaug har fått enda en historie hun kan svare med når hun skal forklare oss hvordan «alle» er ute etter henne og Frp.
Innlegget var publisert på Clemets blogg tirsdag 22. november 2016