I Aftenposten 30.10. tok jeg til orde for å vurdere et forholdsmessighetsprinsipp når det streikes i offentlig sektor og i private virksomheter som ligner. Bakgrunnen for forslaget er at streiker i offentlig sektor virker helt annerledes enn i privat sektor, blant annet ved at de nesten bare rammer uskyldig tredjepart.
Jeg skrev også at streiker i offentlig sektor, som vi har mange av i Norge, sjelden dreier seg (bare) om lønn, og at det ofte er vanskelig å forstå hva som er temaet for en konflikt. I tillegg ga jeg uttrykk for at arbeidstakere som streiker, først og fremst kjemper for sine egne interesser, hvilket er helt legitimt. Men egeninteressen faller ikke alltid eller nødvendigvis sammen med fellesskapets interesser.
I sin leder 1. november, «En seier for sikkerheten», skriver Dagsavisen at den er uenig i at streikeretten bør begrenses, og at resultatet av lokfører-streiken er i alles interesse. Det er samtidig uklart for meg om Dagsavisen mener at alle streiker, eller resultatet av alle streiker, er i fellesskapets interesse.
Jeg er enig i at løsningen på lokførerstreiken er god, at det selvsagt er i fellesskapets interesse at det stilles kompetansekrav til lokomotivførere, og at det er myndighetenes oppgave å fastsette disse kravene.
Men, i motsetning til Dagsavisen, er det ikke mitt inntrykk at det er dette konflikten har dreid seg om. Slik jeg har forstått det, var årsaken til at det ble streik ikke spørsmålet om det bør stilles kompetansekrav eller ikke, men om kompetansekravene skulle inn i tariffavtalen eller reguleres på myndighetsnivå. Lokførerne ville ha utdanningskravene inn i tariffavtalen, mens NSB og arbeidsgiverforeningen Spekter ville at kravene skulle fastsettes på myndighetsnivå.
Resultatet ble at utdanningskravene fastsettes på myndighetsnivå, og det er en god løsning. At det var behov for fem ukers streik for å komme frem til en slik løsning, kan jo enhver gjøre seg tanker om.