Stat og samfunn er ikke det samme. Det bør Regjeringen vise at de mener i praksis, ikke bare i festtaler.
Det gode samfunnet bygges nedenfra, gjennom mange små og store nettverk. Det kan være familien og den lokale velforeningen. Men sivilsamfunnet er ikke bare små frivillige organisasjoner. Det er også arbeidslivets organisasjoner, trossamfunn og mediene.
Et sterkt sivilsamfunn gir høy tillit
Uansett form er sivilsamfunnet viktig for den enkelte, og for samfunnet. Et sterkt sivilsamfunn gir høy tillit.
Tradisjonelt har de ikke-sosialistiske partiene vært varme forkjempere for sivilsamfunnet generelt, og frivilligheten spesielt. Så også sittende regjering. I Sundvolden-erklæringenslo den fast at den ville «bedre vilkårene for de frivillige organisasjonene».
«En grunnleggende del av menneskers liv»
Borgerlige partier tar gjerne eksplisitt avstand fra instrumentell tenkning om frivillig sektor. I statsbudsjettet for 2016 kan vi for eksempel lese at Regjeringen «ikke anser frivilligheten som et supplement til offentlig virksomhet, men som en grunnleggende del av menneskers liv og virke og en forutsetning for et godt samfunn».
Dette burde gitt større utslag i praktisk politikk:
- For det første kunne vi lagt bort den sterke troen på at den offentlige debatten må være drevet frem av staten selv. Et eksempel er likestillingsombudets «pådriverrolle» for likestilling. Statlige organers rolle bør være å håndheve politikk, ikke endre den.
- For det andre burde det sivile samfunnets rett til å styre seg selv, på godt og vondt, anerkjennes. Statsrådene bør for eksempel være svært varsomme med å legge seg opp i styringen av sivilsamfunnets organisasjoner, enten det er idrettsorganisasjoner eller trossamfunn.
- For det tredje burde midler til frivillige i mindre grad tildeles ut fra politiske prioriteringer og resultatmål. Slike tilskudd styres fremdeles i stor grad av ulike sektorpolitiske formål. Hvorfor skulle det ellers være behov for å ha godt over 130 ulike statlige tilskuddsordninger for frivillige organisasjoner?
Finansieringen bør i større grad overlates til den enkelte
Dessuten burde finansieringen av sivilsamfunnet i større grad overlates til sivilsamfunnet. Hver gang staten bestemmer hvem som skal få (og hvem som ikke skal få) penger, undergraves sivilsamfunnets frihet. Ett eksempel er støtten til tros- og livssynssamfunn, som i langt større grad kunne vært overlatt til den enkelte.
Det er ikke intensjonene det er noe galt med når Høyre i programutkastet vil «legge til rette for at flere jenter med minoritetsbakgrunn deltar i organisert idrett», eller Venstre vil «styrke arbeidet med digital formidling av kunst og kultur». Problemet er at man gjennom slike formuleringer bidrar til en særnorsk idé om at alle gode mål må defineres som politiske mål.
Gi staten litt mindre kontroll
Et fritt sivilsamfunn dyrker frihet og mangfold, og setter derfor grenser for politikk.
Det er på tide å plukke festtalene om sivilsamfunnet frem fra skuffen. Det vil gi staten litt mindre kontroll, men det vil tjene samfunnet som helhet.
Innlegget var publisert i Aftenposten 26. oktober 2016.