Godt gjennomført konkurranse kan gi større mangfold og valgfrihet, bedre kvalitet og høyere effektivitet i offentlige tjenester. Det forutsetter at myndighetene legger opp til en konkurranse hvor kvalitet lønner seg.
Linn Herning hevdet fredag at siden lønnskostnader er den største utgiftsposten i velferdstjenestene, er det umulig å kutte kostnader på noen annen måte enn å redusere antallet ansatte, kompetansenivået eller lønna til de ansatte.
Dette er åpenbart feil. Selvsagt er det mulig å effektivisere, uten å redusere kvaliteten. For å ta et eksempel: Sykefraværet i barnehagene i landets ti største kommuner varierte i 2015 mellom 8,3 og 16,5 prosent, ifølge ASSS-nettverket. Klarer man å kutte bare litt ned på sykefraværet der det er høyest, er det åpenbart mulig å spare kostnader uten å kutte kvalitet.
De private barnehagene skårer dessuten år etter år litt bedre på brukertilfredshet enn de kommunale. Hvis de private er så dårlige, hvorfor merker ikke foreldrene noe til det?
I Sverige har flere studier vist at konkurranse bidrar positivt til skoleresultatene. Herning påstår at det bare ser slik ut fordi de private skolene tiltrekker seg de ressurssterke elevene, og dermed viser bedre resultater. Men det stemmer ikke. En av de nyere studiene fra Sverige, av Anders Böhlmark og Mikael Lindahl, viser at forbedringene i resultater ikke skyldes bedre resultater i de private skolene, men først og fremst konkurranseeffekter som gir bedre resultater i alle skolene, også de offentlige. Andre undersøkelser har vist at utviklingen i kommuner med bare én skole har vært markant dårligere enn utviklingen i kommuner hvor det er flere skoler å velge mellom.
Jeg skal gi Herning rett i én ting: Det er ingen grunn til å tro at norske velferdsinnovatører er mer altruistiske enn de svenske.
Men ønsket om profitt er ikke galt i seg selv. Profitt gir motiver til å spre vellykkede løsninger. Og like viktig er det at tap og konkurser flytter ressursene vekk fra de minst effektive til de mest effektive bedriftene. Dette er kjernen i markedsøkonomien, og årsaken til den velstandsutviklingen vi har sett de siste hundreårene.
Det er selvsagt avgjørende at private aktører som ikke leverer god nok kvalitet, eller som bryter med regler og forventninger, blir straffet økonomisk. Det skjer også i praksis. De mister kontrakter, og forsvinner i mange tilfeller fra markedet.
Offentlige aktører, derimot, går aldri konkurs. Det er ikke vanskelig å finne historier om dårlige, kommunale institusjoner som får fortsette driften i år etter år. Arbeidstilsynet avslører for eksempel regelmessig at offentlige skoler begår brudd på lov- og regelverk. Hvor mange skoler har blitt avviklet fordi de ikke har fulgt opp? Jeg tror svaret er «ingen».
Fremover vil kravene til både valgfrihet og kvalitet i offentlige tjenester bli høyere, mens offentlige finanser vil være presset. Da er det synd å avvise den innovative kraften som konkurranse kan utløse – også i velferdssektoren.
Innlegget var publisert i Dagbladet tirsdag 27. september 2016