Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Rundt bordet på julaften i min familie er det et veldig stort mangfold. Vi er både unge og gamle, kvinner og menn, homofile og heterofile, gifte og skilte, innvandrere og innfødte, kristne og muslimer. Noen har lys hud, og andre har mørk hud. Noen har funksjonshemninger, de fleste har det ikke. Noen tjener mye, og noen tjener lite. Og vi er fra hele landet.
Hvis vi skal tro den senere tids debatt, kunne vi blitt den perfekte ledergruppe eller en fin reklameplakat for et politisk parti. For alle vil ha mer mangfold nå – enten det er i Telenors ledelse eller på valglistene til partiene.
I Norge liker vi ikke ulikhet, men vi elsker mangfold, enda mangfold betyr ulikhet. Årsaken er nok at det bare er visse typer ulikhet vi ikke liker. Vi liker for eksempel ikke økonomisk ulikhet, mens ulike mennesker ofte anses som positivt.
Men hvor ulike er vi egentlig i min familie? Hvor stort er mangfoldet, hvis alle for eksempel stemmer på samme parti? Vi har ingen opprivende diskusjoner om innvandring, friskoler eller EU i min familie. Vi er nemlig nokså enige.
I en annen familie er det kanskje helt motsatt: Alle er ganske like, rike og hvite – men samtidig rykende uenig om klima, skatt og abort.
Så hvilken familie representerer størst mangfold?
Jeg synes ofte vi går oss vill i begrepet mangfold. Vi blir for opptatte av ytre kjennetegn på forskjellighet og for lite opptatt av det som bor i det enkelte menneske, uansett kjønn, hudfarge og seksuell legning.
For hva menes når det etterlyses mer mangfold i kulturen, i næringslivet eller i politikken?
Er det bedre representasjon av ulike grupper, som for eksempel kvinner, homofile og innvandrere – og er det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det? Eller etterlyser vi et mangfold av meninger, holdninger og erfaringer, uavhengig av slike ytre kjennetegn?
Presse og politikere virker mest opptatt av ytre forskjellighet. De vil skape mangfold på grunnlag av attributter eller egenskaper vi ikke kan gjøre noe med. Av og til begrunnes det bare med at det er rettferdig at alle grupper er representert. Andre ganger er begrunnelsen at det vil lede til bedre resultater.
Men resonnementet er problematisk. Likestilling betyr at vi skal behandles likt, uavhengig av egenskaper vi ikke kan gjøre noe med – som kjønn, seksuell legning eller hudfarge. Man bør for eksempel velge den beste og mest kompetente personen til å bli styreleder i Telenor, uavhengig av hvilke attributter vedkommende har.
Lederen av nominasjonskomiteen sa det slik, da det ble klart at Gunn Wærsted blir ny styreleder: «Vi er opptatt av å finne den best mulige styrelederen for Telenor, uavhengig av kjønn. Men med den debatten som har vært i det siste, er det hyggelig at den beste kandidaten er en kvinne.»
Men ofte skjer det motsatte: Vi forskjellsbehandles på grunn av våre attributter. Som Anne-Kari Bratten i Spekter sa til Dagens Næringsliv tidligere i år: «Den umiddelbare stoltheten jeg følte (ved å bli spurt om å tiltre det prestisjefylte «Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene») ble raskt satt til side da jeg ble vennlig opplyst om at de slet med å fylle opp kvinnekvoten og derfor måtte finne noen damer som ikke egentlig var kvalifisert.»
Det er også problematisk, fordi en tankegang om at alle grupper skal være representert blir en «never ending story». På den internasjonale kvinnedagen for noen år siden sendte daværende kommunalminister Liv Signe Navarsete et brev til partiene der hun ba dem om å plassere kvinner og menn på annenhver plass på valglistene, fordi hun ville unngå «gubbevelde».
Men skulle vi følge Navarsetes tankegang, er det jo også mange andre grupper som kunne tenkes å fortjene en plass på listene. Det finnes for eksempel også en internasjonal dag for flyktninger, for verdens urbefolkninger, for ungdom, for eldre, for funksjonshemmede og for homofile.
Mangfold er et mangfoldig begrep. Kanskje bør vi klargjøre bedre hva vi mener når vi snakker om behovet for økt mangfold. Likestilling betyr ikke likhet, men likeverd. Og mangfoldet synes ikke alltid utenpå.
Kronikken er på trykk i Vårt Land 28.12.15.