Av Kristin Clemet, leder i Civita
Idet dette skrives, kommer de første meldingene om at antallet asylsøkere som kommer til Norge, viser en svak nedgang. Det er likevel for tidlig å konkludere. Utlendingsdirektoratet anslår, på svært usikkert grunnlag, at det kan komme opp mot 150.000 asylsøkere til Norge neste år. De som ikke har krav på asyl, skal sendes tilbake, men likevel: Antallet innvandrere som kommer til Norge, er nå svært mye høyere enn vi er vant til. Det setter både deres og vår evne til integrering på prøve.
Det er viktig å få voksne innvandrere i arbeid og barna inn på skolen. Men det er også viktig å unngå at det etableres ghettoer der innvandrere bor i generasjoner under sosialt uakseptable forhold, blant annet fordi det kan bli en arena for radikalisering og rekruttering til ekstremisme.
Ordet «ghetto» blir brukt på ulike måter. Mange mener det er en ghetto, hvis mange mennesker med den samme bakgrunnen bor på samme sted, det vil si at man kan snakke om ghettoer der det bor mange innvandrere. Når jeg bruker ordet ghetto, tenker jeg på områder som oppfyller flere kriterier samtidig, som for eksempel at andelen innvandrere (eller etterkommere av innvandrere) er høy, samtidig som området har store sosiale problemer med for eksempel kriminalitet, liten tilknytning til arbeidsmarkedet, bygningsmessig forfall osv.
Vurdert på denne måten har både Sverige og Danmark, og ikke minst Frankrike, ghettoer, men Norge har det ikke.
Det kan være interessant å se på årsaken til at Norge har unngått å få slike ghettoer, fordi det kan lære oss noe om hva som gir god integrering.
Jeg tror det blant annet har sammenheng med den boligpolitikken som har vært ført i Norge.
Hvis man sammenligner noen av de mest innvandrertette bydelene i Sverige og Norge, nemlig Rosengård i Malmø, Rinkeby i Stockholm og Søndre Nordstrand og Stovner i Oslo, kommer det frem noen slående forskjeller.
En viktig forskjell er at boligstrukturen i de svenske og norske bydelene er veldig forskjellig. Mens de svenske bydelene er preget av store blokker og en ensformig boligstruktur, er de norske bydelene preget av mye større variasjon. Der er både blokker, rekkehus og frittliggende småhus. Mangfoldet av boliger er altså mye større enn i de svenske bydelene.
Drabantbyene var først og fremst en sosialdemokratisk idé. Der skulle det soves, og i sentrum skulle det arbeides. De var moderne for sin tid, men ble også raskt kritisert. Områdene ble, etter manges mening, upersonlige og sterile reservoarer for sosiale problemer og fattigdom, og etter noen tid flyttet datidens arbeiderklasse ut.
Men heldigvis gikk ikke utviklingen like langt i Norge som i Sverige. «Småhusbyggingen må stimuleres», sa Høyres Jan P. Syse, og slik ble det. Vi fikk en langt mer variert boligstruktur enn i mange andre land. Det preger også Groruddalen, som fremstår helt annerledes og mer mangfoldig enn innvandrertette områder i mange andre storbyer i Europa.
Fordelen med en mer variert boligstruktur er at folk med høyere og lavere inntekter kan bo side om side. Innvandrere kan treffe nordmenn i nærmiljøet, og innvandrere som «stiger i gradene», behøver ikke å flytte til den andre siden av byen for å kjøpe seg et rekkehus. Dermed kan de også bli nettverk og forbilder for nye innvandrere som kommer.
En annen viktig forskjell mellom Norge og Sverige er at Norge har en lav andel leiere og en høy andel eiere – mens det i andre land er en stor andel som leier boligen sin.
Det samme gjelder innvandrere, som i Norge eier boligene sine i langt større utstrekning enn innvandrere gjør i andre land. Innvandrere i Norge eier boligen sin i samme utstrekning som hele befolkningen gjør i for eksempel Storbritannia og Italia, og i langt større grad enn hele befolkningen gjør i Sverige, Frankrike og Tyskland. Eierskapet og standarden på boligen øker dessuten raskt med tiden de har bodd i Norge.
Det er lett å se for seg at også dette virker positivt på integreringen. Mennesker tar bedre vare på det de eier selv enn det «ingen» eier. Når man eier noe, får man også ta del i verdiøkningen, og det gjør det lettere å finansiere næringsvirksomhet. Når man eier boligen blir man kanskje også mer stedbunden, mer opptatt av å ta vare på omgivelsene og på den lokale skolen. Folk som eier boligen sin, er som regel også mer fornøyd med sin egen boligsituasjon – og barna deres blir oftere boligeiere selv.
Det finnes mye forskning som viser positive effekter av å eie egen bolig. Hvor viktig slik forskning var for Jan P. Syse og hans samtidige, da de utformet sin «selveierpolitikk» vet jeg ikke – men jeg tror ikke vi skal utelukke at politikken har hatt noen uintenderte positive virkninger på integreringspolitikken, som man ikke tenkte på den gang.
Norge har ført en bolig(skatt)politikk, som har gjort det svært gunstig å eie sin egen bolig. Ut fra rene økonomiske betraktninger har den antagelig vært for gunstig. Men i arbeidet med å finne et bedre skattesystem for bolig, er det viktig at man også husker de positive sidene.
Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 30. november 2015.