Av Torkel Brekke, professor i religionshistorie ved UiO og prosjektleder i Civita.
Vellykket integrering av innvandrere er, uansett innvandringsårsak, avgjørende for at vi skal ha en god velferdsstat i fremtiden. Den norske debatten om integrering er polarisert, slik den er i mange land.
Temperaturen blir høy når det snakkes om integrering av innvandrere fra asiatiske og afrikanske land, spesielt muslimer.
Debatten ser ofte ut til å dele seg i en liberal og en nasjonal-konservativ posisjon – begge finnes på både høyre- og venstresiden i politikken.
Den liberale posisjon vil si at religion ikke er avgjørende, fordi religiøs tilhørighet ikke påvirker evnen til å delta i det norske samfunnet som student, arbeidstager, entreprenør eller lokalpolitiker.
Den nasjonal-konservative vil derimot si at islam, og kanskje andre religiøse tradisjoner, er et hinder for integreringen, en barriere som gjør at folk havner utenfor arbeidsliv og sivilsamfunn.
Hva er riktig?
Vi kan begynne med å spørre hva som skjer med religionen til folk når de flytter til et annet land. Dette er et sammensatt spørsmål, og svarene varierer med sted og tid. Vi kan likevel si at effekten av migrasjon på religion trekker i flere retninger samtidig.
På den ene siden er de fleste innvandrere fra Asia og Afrika oppvokst i samfunn hvor religion betyr mer enn her. I tillegg er det sider ved migrasjonsprosessen som kan forsterke religiøse behov hos migranter. Usikkerhet og farer gjør at religion kan oppleves som et trygt anker. Fremmede verdier, normer og skikker i et nytt land får en del innvandrere til å reflektere over egne religiøse verdier.
På den andre siden er det flere sider ved migrasjon som kan gjøre religion mindre viktig. Mange innvandrere bruker mye energi på arbeid og språklæring, og religion kan få mindre tid i hverdagen. Blant flere grupper migranter er det en overvekt av unge menn, og de er som regel mindre religiøse enn kvinner og eldre menn. I tillegg har Norge naturlig nok mindre religiøs infrastruktur for ikke-kristne enn mange opprinnelsesland, noe som gjør at terskelen for deltagelse kan bli høyere.
Migrasjon gjør altså religion både sterkere og svakere.
Men hindrer religion integrering? Eller kan religion tvert imot være noe som gjør integrering enklere?
Den tidlige migrasjonsforskningen var opptatt av hvordan religiøse nettverk var viktige ressurser i innvandreres vei inn i samfunnet. I de fleste samfunn gir deltagelse i religiøst liv kontakter og ferdigheter som kan være verdifulle også på andre arenaer. Denne grunnleggende innsikten gjelder fortsatt. Deltagelse i religiøse organisasjoner, som moskeer og kirker, har ofte en positiv virkning på den økonomiske og politiske integreringen av innvandrere.
Norske imamer har da også kommet med en uttalelse til Nav som fastslår at islam krever av muslimer at de skal ta det arbeidet de tilbys. Skulle en innvandrer fra Pakistan eller Syria kvie seg for å jobbe, vil han eller hun ihvertfall ikke finne støtte i religion.
Men hva med de kulturelle og sosiale sidene ved integrering?
Her er bildet annerledes. Både i USA og i Europa har medienes omtale av islam og muslimer gjennomgående vært negativ i mange år. Personer med muslimske navn møter vanskeligheter i arbeidsmarkedet i noen vestlige land. Opplevelsen av diskriminering er ikke ubetydelig.
I slike situasjoner ser det ut til at tydelig identitet som muslim gjør kulturell og sosial integrering vanskeligere. Man blir mer usikker på om man er ønsket av storsamfunnet, og føler seg tryggest blant trosfeller. De politiske og sosiale omgivelsene har med andre ord avgjørende betydning for kulturell og sosial integrering.
Dette er selvsagt ikke spesielt for muslimer.
Men det viktige poenget er at det ikke trenger å være noen sammenheng mellom de økonomisk-politiske og de kulturelle-sosiale sidene ved integrering. En person kan med andre ord utmerket godt være en glimrende arbeidstager og en god borger ved at hun eller han for eksempel deltar i politiske valg eller frivillig arbeid, samtidig som at vedkommende i liten grad er kulturelt og sosial integrert.
Religiøse organisasjoner og nettverk er ofte ressurser, de gir nettverk inn i arbeidsliv og politikk, de gir sosial kapital som virker positivt på integreringsprosesser.
Det er urimelig å anta at islam gjør innvandrere dårligere istand til å delta i det økonomiske og politiske livet i mottagerland som Norge.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 21.11.15.