Av Kristin Clemet, leder i Civita
Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap – også mulige fremtidige tap – og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er «mainstream» i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk – mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.
I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er «Frps skyld at KrF snur mot Ap». Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra «det konservative» og over i en mer «liberalistisk» retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: «Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre», sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker «er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an». Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer «sprengkraften» i saken om søndagsåpne butikker.
I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at «Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet». «Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene»,sier Bondevik.
Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre – og av historien?
Jeg syns ikke det.
Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag – Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) – ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.
Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 – 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 – 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet – men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen – og altså også Kjell Magne Bondevik – at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed «fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00.» Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.
I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det. På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården – mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.
Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som – etter press fra LO – inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager – med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter – eller det som på folkemunne blir kalt «Brustad-bua». Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.
Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet – ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.
Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.
Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager – eller at «det verste» i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 – 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen foreslår i sitt høringsnotat.
Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke – men faktum er at de ikke gjorde det.
Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.
Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.
Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.
Og for ikke å bruke for sterke ord selv – la meg nøye meg med å avslutte med dette:
KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 11.5.15.