Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Velferd og den nordiske modellen

KrFs landsmøte og åpningstidene

Publisert: 12.05.2015
Kristin Clemet Kristin Clemet

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap – også mulige fremtidige tap – og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er «mainstream» i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk – mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er «Frps skyld at KrF snur mot Ap». Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra «det konservative» og over i en mer «liberalistisk» retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: «Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre», sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker «er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an». Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer «sprengkraften» i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at «Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet».  «Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene»,sier Bondevik.

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre – og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag – Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) – ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 – 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 – 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet – men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen – og altså også Kjell Magne Bondevik – at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed «fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00.» Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården – mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som – etter press fra LO – inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager – med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter – eller det som på folkemunne blir kalt «Brustad-bua». Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet – ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager – eller at «det verste» i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 – 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke – men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv – la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 11.5.15.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • KrFs rolle i norsk politikk

    14. september 2017

    «KrF kan gå mot en skjebnetid, og partiet må bestemme seg for hvor det vil gå. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler. Men jeg tror det vil være en feil av KrF å gå mot venstre», skriver Kristin Clemet.

    Les mer »
  • Innvandringspolitikken etter Senterpartiets landsmøte

    27. mars 2017

    Er Senterpartiet eller Fremskrittspartiet det mest innvandringskritiske partiet vi har? Det avhenger tydeligvis av hva vi mener ordet «innvandring» betyr. Kristin Clemet blogger.

    Les mer »
  • KrFs retorikk

    20. mai 2015

    «Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk», blogger Kristin Clemet.

    Les mer »
  • KrFs merkelige skolemangfold

    26. mai 2014

    «I Vårt Land 18. mai spurte jeg KrFs skolepolitiske talsperson, Anders Tyvand, om hvilke andre formål som, etter hans mening, er tilstrekkelig «nye» eller «alternative» til at en privatskole kan bli godkjent. Tyvand svarer ikke på spørsmålet i sitt svarinnlegg, og det er kanskje ikke så rart. Det er nemlig problematisk for politikere å overskue hvilke «nye» og «alternative» ideer folk flest kan komme til å ha,» skriver Kristin Clemet.

    Les mer »
  • Ja til KrFs støtte til lavinntektsfamilier

    16. august 2013

    «Familiepolitikken bør treffe dem som trenger det mest, nemlig barn som lever i familier med lav inntekt. KrFs forslag til familiepolitiske endringer vil løfte mange lavinntektsfamilier. Det er bra, for det trengs», blogger Mathilde Fasting.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »