Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Nok en gang påstår Lars Borgersrud at kritikerne av monumentet ikke vil hedre de norske kommunistenes innsats under Andre verdenskrig. Premisset Borgersrud konstruerer er at heder og ære for Osvald-gruppen alene hviler på en aksept av monumentet. Det er en vurdering som faller på sin egen urimelighet.
Borgersrud vet nok innerst inne at et monument av denne typen ikke bare er til heder og ære, men også har en historiefremstillende funksjon. Et monument er ikke et monument hvor alle monumenter er like. Da må det nok en gang gjentas at det i debatten som går nå ikke er noen som har vært motstandere av å hedre Osvald-gruppens innsats under krigen. Verken faktuelt eller gjennom monumentreising.
Kritikken har vært rettet mot Bjørn Melbye Gulliksens monument slik det nå har blitt. Det er noe hårsårt over at Borgersrud hopper bukk over dette faktum nok en gang. Det er altså ikke slik at diskusjon og kritikk av politiske utrykk i det offentlige rom er synonymt med totalitær knebling. I sitt forrige innlegg kunne Borgersrud melde at vi som har kritisert Gulliksens monument er et gestapistisk kunstpoliti («kupo»).
Vi bør være ferdige med enøyde fremstillinger av historien. Det norske krigsnarrativet er kraftig revidert de senere tiårene, fra dikotomiske fortellinger om «Nordmannen» og «De andre», til historien om utbredt passivitet, kollaborasjon og ikke minst det norske sivilsamfunnets og embetsverks rolle under jødedeportasjonene. At kommunistiske motstandsgrupper får oppreising er selvsagt også en del av denne nødvendige prosessen. Men det betyr altså ikke at man ikke kan ha innvendinger mot hvordan en slik oppreising fremstår og hvilket narrativ den formidler.
På sokkelen til Gulliksens monument finner vi følgende sitat fra Asbjørn Sunde: Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker. Det er særlig denne inskripsjonen jeg finner besynderlig, tatt i betraktning av Sundes og kommunistenes politiske overbevisning og hvordan den materialiserte seg i hans samtid.
Hva stalinistene ønsket for Norge er heller ikke noen gåte. I dag er det knapt kontroversielt å hevde at kommunismen – i alle fall under Stalins styre – var totalitær. Men der blir nok Borgersrud og jeg aldri enige.
Det virker også som om Borgersrud nok en gang blander kortene når han tolker mitt utsagn om at Sunde og andre i ledelsen i realiteten ikke var tilhengere av et fritt og selvstendig Norge. Det stemmer ikke med kildene, hevder han, og viser til at NKP var det fremste motstandspartiet under krigen.
Det burde være klart for Borgersrud at verken jeg eller andre debattanter bestrider det. Mitt anliggende har vært å vise til at de norske kommunistene – på tross av heltemodig innsats mot den nazistiske okkupasjonsmakten – ikke hadde et demokratisk og nasjonalt suverent Norge som mål under Stalinperioden.
At Borgersrud mener jeg er uvitenskaplig fordi det ikke var noe mer spesielt at NKP hadde sine ønsker for etterkrigstiden enn at Ap hadde det, får så være. Jeg vet ikke helt hvilken vitenskap Borgersrud viser til (kan det være den materialistiske historieoppfatning?), men kvantitative størrelser og den rene logikk har begrenset idéhistorisk og kontekstuell nytteverdi. Det er ikke slik at alle visjoner kan vektes likt.
Jeg vil tro at Borgersrud og jeg i alle fall kan enes om at fascismen er en visjon vi tar sterk avstand fra – både politisk, menneskelig og moralsk.
Borgersrud klarer heller ikke denne gang å dy seg fra å trekke paralleller mellom antikommunisme og nazisme. Han kjenner igjen «nazistenes propagandaspøkelse om at «jødebolsjevismen» skulle innføres i Norge». Men man må altså ikke være brun for å betrakte stalinismen som totalitær.
Innlegget er publisert hos VG 6.5.15.