Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Clemets blogg
    • Mathilde Fastings blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Religionens demagogiske funksjon

Publisert: 22.04.2015
Bård Larsen Bård Larsen

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Grunnlaget for folkemordet på armenerne og andre kristne minoriteter var et dødelig oppkok av nasjonalisme, tyrkisk overherredømme og islamsk ­demagogi som ble ­ekstremt ­radikalisert under den første verdenskrig.

Det ligger i folkemordets «­natur» at lidelsene er mange og historiene grusomme. Men det alle lurer på (og ingen blir helt kloke på), er hvordan slike slaktehus kan oppstå. Hvordan kunne et flerkulturelt samfunn utvikle seg til et klima hvor vanlige folk gikk fra hus til hus og slo i hjel sine nærmeste naboer?

Osmansk tradisjon hadde sine røtter i middelalderens tro på at tyranni ble spredd rundt i verden av djevelen. Denne forestillingen tjente som basis for en ­sosiopolitisk filosofi som antok at noen folkegrupper og individer var forkjempere for tyranni og var årsak til ustabilitet i verden, og som særlig truet det gudgitte hierarkiet.

Ungtyrkernes ­ledende ideolog var sosiologen Ziya Gökalp. Han var, som de fleste i den tyrkiske eliten, ­bekymret for at imperiet skulle­ bryte sammen. Gökalp så ­etter svarene på osmanske utfordringer i den europeiske sosialdarwinistiske nasjonalismen. Gökalp ville modellere et nytt Tyrkia langs linjene etter den industrielle revolusjonens voldsomme fremskritt, men den tilliggende kulturen ville han ikke vite noe av.

Gökalp fnyste av liberale og universelle konsepter. Nasjonen var summen av alle dyder, veien­ og målet; kilden til alle etiske verdier. For de kristne minoritetene var Gökalps helning mot etnisk nasjonalisme dårlige ­nyheter. Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia var at den ­tyrkiske fullborger måtte være både ­tyrkiskspråklig og muslimsk.

Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i det osmanske riket: Tilbake til en gyllen fortid, tilbake til rankehierarkiet for å gjøre slutt på det han kalte «illusjonen om likhet mellom muslimer og kristne».

De religiøse ­føringene er viktige. Opptakten til folkemordet var ikke, slik noen forestiller seg, et brudd med osmansk tradisjon, men snarere et radikalt og oppsamlet utslag av osmansk praktisering av islamsk overherredømme i kombinasjon med europeisk nasjonalsjåvinisme.

Etter nederlagene i de to Balkankrigene i 1913, var den ­osmanske lederen Enver Pasha overbevist om «forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter» og erklærte jihad mot de kristne i Anatolia. Formålet med den religiøse krigserklæringen var åpenbar: De relativt sekulære ungtyrkerne spilte på folkelige forestillinger, som var langt fra sekulære og moderne. Og vanlige folk – som i all hovedsak var fattige bønder uten utdannelse – ble etter hvert overbevist (gjennom et språk som de kunne forstå) om at minoritetenes ­forræderi var total.

En ganske gjenstridig myte som har festet seg i folks historieoppfatning, er forestillingen om at det osmanske riket var et imperium bygget på religiøs toleranse. Men det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn, som i lange perioder i praksis fungerte på samme vis som raseskillepolitikk.

Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettsikkerhet. En muslim kunne ikke få dødsstraff for å drepe en kristen, mens en kristen kunne få dødsstraff for å drepe en muslim. I særlig konfliktfylte tider skjedde det kollektive tvangskonverteringer: I 1896 ble 15.000 kristne i Erzerum konvertert til islam under trussel av utslettelse. 328 kirker ble omgjort til moskeer.

Det er et gjennomgående og paradoksalt trekk i den senosmanske tiden – helt frem til folke­mordet – at sanksjoner mot minoriteter antok i styrke i ­perioder i de faser hvor ­minoriteter formelt sett – og etter sterkt press fra stormaktene – ble innrømmet større grad av rettferdighet. Selv de tilsynelatende liberale og ­reformvennlige var dypt skeptiske til løsninger som innebar likhet for loven.

I det området som for snaut hundre år siden var en del av Osmanriket, ser vi i dag Den islamske stats ­dehumaniserende voldsbruk, som ikke er særlig ulik ungtyrkernes folkemord. Selv om ­majoriteten av IS’ ofre er muslimer og jezidier, rettes også religionsforfølgelsen mot den siste flik av kristne i Midtøsten, deriblant armenere, koptere og assyrere. Det er åpenbart spekulativt å trekke for klare historiske slutninger av dette, men noen berøringspunkter finnes.

Det gjøres iherdige forsøk på å forstå fremveksten av apokalyptisk jihadisme – gjerne gjennom «Vesten-har-skylda»-briller. Men her er det også verd å se på Osmanrikets mørkere kapitler. Der de osmanske drapsmennene ville redde det islamske kalifatet fra sammenbrudd, ønsker IS å gjenopprette det. Drapsmetodene og fordrivelsen er langt på vei de samme.

Det enorme omfanget og alvoret i situasjonen er nesten umulig å forholde seg til, og verdenssamfunnet står og ser på, mens Midtøsten sakte men sikkert tappes for religiøse minoriteter. Men også fortiden synes vanskelig å forholde seg til.

Om folkemord sies det at det kan oppleves i to faser: Det fysiske, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. Man regner med at rundt 20 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia, besto av ikke-muslimske minoriteter i 1910.

Etter nærmest å ha utryddet hele folkegrupper fra sitt territorium, slettet osmanenes etterfølgere, tyrkerne, langt på vei sporene etter sivilisasjoner de ødela, blant annet ved å rive ned hele kirkesamfunn og minoriteters arkitektur. I dag er Tyrkia nær 99 prosent «homogent», i alle fall religiøs forstand. Tyrkia har i årtier drevet en intens lobby­virksomhet for at særlig allierte land ikke skal bruke folkemordsbegrepet.

Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning av hendelsen i 1915. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme «tyrkiskheten», deriblant å omtale 1915 som et folke­mord, og blir flittig benyttet. Fornektelsen innebærer altså­, tragisk nok, at folkemordet på armenerne er det mest «vellykkede» folkemord i historien.

Den norske regjeringen vil ikke ta stilling til hvorvidt massakrene i 1915 var et folkemord. Regjeringen Solbergs standpunkt er nesten identisk med standpunktet til foregående regjeringer. Det sørgelige faktum er at verdenssamfunnet, deriblant Norge, bidrar til at Tyrkia relativt ubekymret kan fremstå som seierherrer. Svært få statsledere har takket ja til å delta på hundreårsmarkeringen i Jerevan 24. april.

Folkemord er primært en faglig og juridisk term, som benyttes om forhold basert på bevis, fakta og kilder. Folkemordsbegrepet er derfor ikke gyldig som forhandlingskort i relasjoner mellom nasjoner.

Armenia er heller ikke interessert i en slik hestehandel. Et folkemord slutter heller ikke å være folkemord fordi noen føler seg støtt av ­begrepsbruken.

 

Innlegget er på trykk i Vårt Land 22.4.15. Se også:

Civita-notat nr. 6 2015: Folkemordet på armenerne

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Folkemordet på armenerne og andre kristne i det osmanske riket skjedde for hundre år siden, men er fremdeles gjenstand for høypotent internasjonal politikk. Årsaken er ikke faglig uenighet om hva som skjedde i 1915, men at Tyrkia gjennom flere tiår har truet sine allierte til å forholde seg tause om folkemordet.

Massakrene på armenerne er det eneste folkemord i historien hvor overgriperne ikke har erkjent sitt faktiske ansvar. Den tyrkiske minnekulturen er taushetsbelagt og det kan være straffbart å benytte folkemordsbegrepet i den tyrkiske offentligheten.

I dette notatet forklares den historiske og ideologiske bakgrunnen for folkemordet. Armenere og andre minoriteter ble ofre for et dødelig oppkok av nasjonalisme, osmansk maktforståelse og islamsk demagogi.

I notatet drøftes også de politiske forviklingene som har oppstått på bakgrunn av den tyrkiske fornektelsen. Benektelsen bidrar direkte og indirekte til å forsterke den autoritære tradisjonen i tyrkisk politikk og samfunnet generelt.

Om folkemord kan det sies at det kan oppleves i to faser: Den fysiske utslettelsen, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. Slik kan man omtale folkemordet på armenerne som det mest vellykkede folkemord i historien. Derfor er det viktig at det offisielle Norge anerkjenner folkemordet.

Last ned notatet her: Civita-notat_06_2015

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Hva er folkemord?

    23. januar 2018

    Folkemord er definert som fullstendig eller delvis forsøk på å utrydde en folkegruppe på bakgrunn av etnisitet, nasjon, religion eller seksuell legning. Folkemord er altså massedrap utført på bakgrunn av hvem ofrene er, og ikke hva de har gjort.

    Les mer »
  • 100 år siden folkemordet på armenerne – les Bård Larsens notat

    24. april 2015

    I dag, 24. april, er det 100 år siden folkemordet på armenerne og andre kristne i det osmanske riket. Folkemordet er fremdeles gjenstand for høypotent internasjonal politikk. I dette notatet ser historiker i Civita, Bård Larsen, på historien og dagens politikk.

    Les mer »
  • Soft denial – sluttord til Næss

    18. april 2015

    «Ragnar Næss fortsetter sin kamp mot å bruke betegnelsen folkemord om den tyrkiske utryddelsespolitikken under første verdenskrig.» Bård Larsen svarer i Klassekampen.

    Les mer »
  • Folkemordet på armenerne

    15. april 2015

    Forbundsdagen i Tyskland har noe overraskende slått fast at massakrene på armenere i Tyrkia mellom 1915 og 1923 var folkemord. Les Bård Larsens notat om folkemordet på armenerne. I notatet kan du også lese om hvorfor dette har blitt til et storpolitisk spørsmål.

    Les mer »
  • Nr. 6 2015: Folkemordet på armenerne

    I dette notatet forklares den historiske og ideologiske bakgrunnen for folkemordet på armenerne. Armenere og andre minoriteter ble ofre for et dødelig oppkok av nasjonalisme, osmansk maktforståelse og islamsk demagogi. Notatet drøfter også de politiske forviklingene som har oppstått på bakgrunn av den tyrkiske fornektelsen.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »