Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Grunnlaget for folkemordet på armenerne og andre kristne minoriteter var et dødelig oppkok av nasjonalisme, tyrkisk overherredømme og islamsk ­demagogi som ble ­ekstremt ­radikalisert under den første verdenskrig.

Det ligger i folkemordets «­natur» at lidelsene er mange og historiene grusomme. Men det alle lurer på (og ingen blir helt kloke på), er hvordan slike slaktehus kan oppstå. Hvordan kunne et flerkulturelt samfunn utvikle seg til et klima hvor vanlige folk gikk fra hus til hus og slo i hjel sine nærmeste naboer?

Osmansk tradisjon hadde sine røtter i middelalderens tro på at tyranni ble spredd rundt i verden av djevelen. Denne forestillingen tjente som basis for en ­sosiopolitisk filosofi som antok at noen folkegrupper og individer var forkjempere for tyranni og var årsak til ustabilitet i verden, og som særlig truet det gudgitte hierarkiet.

Ungtyrkernes ­ledende ideolog var sosiologen Ziya Gökalp. Han var, som de fleste i den tyrkiske eliten, ­bekymret for at imperiet skulle­ bryte sammen. Gökalp så ­etter svarene på osmanske utfordringer i den europeiske sosialdarwinistiske nasjonalismen. Gökalp ville modellere et nytt Tyrkia langs linjene etter den industrielle revolusjonens voldsomme fremskritt, men den tilliggende kulturen ville han ikke vite noe av.

Gökalp fnyste av liberale og universelle konsepter. Nasjonen var summen av alle dyder, veien­ og målet; kilden til alle etiske verdier. For de kristne minoritetene var Gökalps helning mot etnisk nasjonalisme dårlige ­nyheter. Det ble ganske tidlig klart at Gökalps fremtidsvisjon for Tyrkia var at den ­tyrkiske fullborger måtte være både ­tyrkiskspråklig og muslimsk.

Gökalps anliggende var egentlig lik den opprinnelige ordenen i det osmanske riket: Tilbake til en gyllen fortid, tilbake til rankehierarkiet for å gjøre slutt på det han kalte «illusjonen om likhet mellom muslimer og kristne».

De religiøse ­føringene er viktige. Opptakten til folkemordet var ikke, slik noen forestiller seg, et brudd med osmansk tradisjon, men snarere et radikalt og oppsamlet utslag av osmansk praktisering av islamsk overherredømme i kombinasjon med europeisk nasjonalsjåvinisme.

Etter nederlagene i de to Balkankrigene i 1913, var den ­osmanske lederen Enver Pasha overbevist om «forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter» og erklærte jihad mot de kristne i Anatolia. Formålet med den religiøse krigserklæringen var åpenbar: De relativt sekulære ungtyrkerne spilte på folkelige forestillinger, som var langt fra sekulære og moderne. Og vanlige folk – som i all hovedsak var fattige bønder uten utdannelse – ble etter hvert overbevist (gjennom et språk som de kunne forstå) om at minoritetenes ­forræderi var total.

En ganske gjenstridig myte som har festet seg i folks historieoppfatning, er forestillingen om at det osmanske riket var et imperium bygget på religiøs toleranse. Men det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn, som i lange perioder i praksis fungerte på samme vis som raseskillepolitikk.

Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettsikkerhet. En muslim kunne ikke få dødsstraff for å drepe en kristen, mens en kristen kunne få dødsstraff for å drepe en muslim. I særlig konfliktfylte tider skjedde det kollektive tvangskonverteringer: I 1896 ble 15.000 kristne i Erzerum konvertert til islam under trussel av utslettelse. 328 kirker ble omgjort til moskeer.

Det er et gjennomgående og paradoksalt trekk i den senosmanske tiden – helt frem til folke­mordet – at sanksjoner mot minoriteter antok i styrke i ­perioder i de faser hvor ­minoriteter formelt sett – og etter sterkt press fra stormaktene – ble innrømmet større grad av rettferdighet. Selv de tilsynelatende liberale og ­reformvennlige var dypt skeptiske til løsninger som innebar likhet for loven.

I det området som for snaut hundre år siden var en del av Osmanriket, ser vi i dag Den islamske stats ­dehumaniserende voldsbruk, som ikke er særlig ulik ungtyrkernes folkemord. Selv om ­majoriteten av IS’ ofre er muslimer og jezidier, rettes også religionsforfølgelsen mot den siste flik av kristne i Midtøsten, deriblant armenere, koptere og assyrere. Det er åpenbart spekulativt å trekke for klare historiske slutninger av dette, men noen berøringspunkter finnes.

Det gjøres iherdige forsøk på å forstå fremveksten av apokalyptisk jihadisme – gjerne gjennom «Vesten-har-skylda»-briller. Men her er det også verd å se på Osmanrikets mørkere kapitler. Der de osmanske drapsmennene ville redde det islamske kalifatet fra sammenbrudd, ønsker IS å gjenopprette det. Drapsmetodene og fordrivelsen er langt på vei de samme.

Det enorme omfanget og alvoret i situasjonen er nesten umulig å forholde seg til, og verdenssamfunnet står og ser på, mens Midtøsten sakte men sikkert tappes for religiøse minoriteter. Men også fortiden synes vanskelig å forholde seg til.

Om folkemord sies det at det kan oppleves i to faser: Det fysiske, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. Man regner med at rundt 20 prosent av befolkningen i det området som utgjør dagens Tyrkia, besto av ikke-muslimske minoriteter i 1910.

Etter nærmest å ha utryddet hele folkegrupper fra sitt territorium, slettet osmanenes etterfølgere, tyrkerne, langt på vei sporene etter sivilisasjoner de ødela, blant annet ved å rive ned hele kirkesamfunn og minoriteters arkitektur. I dag er Tyrkia nær 99 prosent «homogent», i alle fall religiøs forstand. Tyrkia har i årtier drevet en intens lobby­virksomhet for at særlig allierte land ikke skal bruke folkemordsbegrepet.

Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning av hendelsen i 1915. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven innebærer et forbud mot å fornærme «tyrkiskheten», deriblant å omtale 1915 som et folke­mord, og blir flittig benyttet. Fornektelsen innebærer altså­, tragisk nok, at folkemordet på armenerne er det mest «vellykkede» folkemord i historien.

Den norske regjeringen vil ikke ta stilling til hvorvidt massakrene i 1915 var et folkemord. Regjeringen Solbergs standpunkt er nesten identisk med standpunktet til foregående regjeringer. Det sørgelige faktum er at verdenssamfunnet, deriblant Norge, bidrar til at Tyrkia relativt ubekymret kan fremstå som seierherrer. Svært få statsledere har takket ja til å delta på hundreårsmarkeringen i Jerevan 24. april.

Folkemord er primært en faglig og juridisk term, som benyttes om forhold basert på bevis, fakta og kilder. Folkemordsbegrepet er derfor ikke gyldig som forhandlingskort i relasjoner mellom nasjoner.

Armenia er heller ikke interessert i en slik hestehandel. Et folkemord slutter heller ikke å være folkemord fordi noen føler seg støtt av ­begrepsbruken.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 22.4.15. Se også: