Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Hvert fjerde år legger den norske regjeringen frem en «perspektivmelding». Meldingen forsøker, på basis av den beste kunnskapen man har, å se cirka 50 år frem i tid – og fortelle hvordan det går med arbeid og velferd i Norge.

Meldingen viser også hvilke handlingsalternativer vi har og hva som skjer, dersom vi for eksempel jobber mer eller mindre, øker eller reduserer skattene, blir mer eller mindre produktive, bevilger oss mer eller litt mindre velferd.

Den siste perspektivmeldingen ble lagt frem av Stoltenberg II-regjeringen våren 2013, og grunnlaget den bygde på, er senere oppdatert og videreutviklet av SSB.

Hovedbudskapet er enkelt: Det er arbeidet som finansierer velferden. Demografiske endringer, som vi allerede vet mye om, fører til at færre må forsørge flere. Det kan føre til knapphet på arbeidskraft og store underskudd på statsbudsjettet, dersom vi vil opprettholde velferden. Så hvordan skal vi møte denne utfordringen?

I DN 13. mars pekte jeg på tre muligheter: Vi kan øke arbeidstilbudet. Vi kan bedre produktiviteten i offentlig sektor. Og vi kan forsøke å dempe utgiftsveksten på offentlige budsjetter for å spare mer til fremtiden.

Dette er ikke kontroversielt, men det er vanskelig. I et merkelig svar fra Marte Gerhardsen i Agenda (20. mars) får jeg likevel kritikk. Hun mener dette er «å skremme» og kaller det «dommedagsprofetier». Ifølge Gerhardsen er det umulig å spå 50 år frem i tid, og dessuten vil teknologisk innovasjon og roboter kunne utføre mye av arbeidet i fremtiden.

At man ikke kan spå sikkert om fremtiden, vet nok de fleste. Også Stoltenberg-regjeringen visste det. Men det kan ikke være til hinder for at man forbereder seg på fremtiden, basert på den kunnskapen man tross alt har.

At mye av problemet kan løses med teknologisk innovasjon, som vi i dag ikke kan forutse, er heller ikke et spesielt originalt standpunkt. Stoltenberg II-regjeringen la for eksempel frem en egen melding som viste hvordan man kan stimulere til innovasjoner som ville gjøre det mulig for eldre å bo hjemme lenger, hvilket øker velferden og sparer arbeidskraft. Også Civita har lagt frem utredninger med tiltak som kan fremme denne typen innovasjoner.

Også klimaproblemene er basert på fremskrivninger og spådommer om fremtiden, basert på den kunnskapen vi har i dag. Klimaskeptikere mener miljøorganisasjonene «skremmer» med «dommedagsprofetier», og overraskende innovasjoner vil helt sikkert løse noe av problemet. Men betyr det at arbeidet mange i dag gjør for å redde klimaet i fremtiden, ikke er nyttig og viktig, eller at det er «useriøst» når noen fremmer forslag til tiltak som andre er uenig i?

Jeg syns ikke det.

Perspektivmeldingen byr på utfordringer både for den politiske høyre- og venstresiden. Høyresiden, fordi man på sikt antagelig ikke kommer utenom å øke skattene, dersom man vil opprettholde et høyt velferdsnivå. Venstresiden, fordi man antagelig ikke kommer utenom en tøffere arbeidslinje og justeringer – ja, kanskje til og med kutt – i velferdsgoder. Etter min mening trengs det mest sannsynlig «litt av alt».

Perspektivmeldingen legger vekt på at vi de nærmest årene har et annet økonomisk handlingsrom enn vi vil ha senere, og at det er om å gjøre å bruke handlingsrommet fornuftig. Jeg mener at vi bør gjøre det et nesten samlet storting la til grunn da det vedtok handlingsregelen: å investere mye av «ekstrapengene» i forskning, utdannelse, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Målet må være å skape forutsetninger for et økonomisk og økologisk mer bærekraftig samfunn i fremtiden.

I siste avsnitt i Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding står det:

«En lærdom både fra andre land og fra vår egen historie er at det er viktig å motvirke ubalanser og bygge opp reserver i gode tider. Alternativet til å foreta nødvendige justeringer i offentlige budsjetter i tide, kan bli store skatteøkninger eller kraftige nedskjæringer i viktige velferdstilbud senere. Erfaringer i gjeldstyngede europeiske land de siste årene illustrerer tydelig hvor smertefullt det kan bli når nødvendige endringer utsettes i det lengste. Det er viktig å handle i tide.»

Jeg er enig.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 26.3.15. Se også: