Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I det siste har pressen beskyldt enkelte politikere for å miste hodet, fordi de har tatt fullstendig av i den politiske debatten.
I diskusjonen om lederskiftet i Nobelkomiteen er det motsatt: Politikerne forholder seg rolig og saklig, mens enkelte i pressen tar fullstendig av i sin iver etter å kolportere spekulasjoner om illegitime årsaker til at Nobelkomiteen skifter leder.
Harald Stanghelle er blant dem som skriver merkelig spekulativt om det som har skjedd.
Han avslutter med å si at det sjelden skyldes tilfeldigheter «når viktige prinsipper settes til side». Men hvilke prinsipper settes til side?
Det finnes intet prinsipp som tilsier at man ikke kan velge en ny leder, dersom den sittende lederen fortsatt er medlem av komiteen. Det har riktig nok ikke vært vanlig, men det er noe helt annet. Prinsippet er at komiteen selv velger sin leder hvert eneste år, og dette prinsippet er fulgt også i år.
Det mest brukte eksemplet på at det ikke har vært vanlig å bytte komiteleder, selv om sammensetningen av komiteen har blitt endret, er de åtte årene under Francis Sejersteds ledelse. Han var leder av komiteen, selv om den hadde sosialistisk flertall. Men vi kjenner jo ikke årsaken til at det ble slik.
En hypotese kan være at komiteen den gangen mente at Francis Sejersted var den mest kompetente og velegnede lederen for komiteen, og at det var derfor de valgte han.
Det samme resonnementet kan ligge bak valget av Kaci Kullmann Five som leder, og det er merkelig at ikke Stanghelle reflekterer over det. Han mener riktig nok at Five er «gjennomført sympatisk» og «sjeldent godt kvalifisert», men likevel mener han altså at det er umulig å forestille seg at hun er valgt uten at det ligger noe annet og illegitimt bak.
Jagland har vært en god leder, mener Nobelkomiteen. Det er det også mange andre som mener. Men det kan jo være at komiteen mener at den nå hadde muligheten å sette inn en leder som er enda et hakk bedre. Ikke nødvendigvis fordi hun har bedre kvalifikasjoner, men kanskje fordi hun er i en mindre vanskelig situasjon.
Her er i alle fall noe av det Kaci Kullmann Five har å by på, som skiller henne fra Jagland, eller som kanskje skiller henne fra Jagland:
* Hun er kvinne.
* Hun snakker utmerket engelsk.
* Hun snakker flytende fransk.
* Hun er en meget god møteleder.
* Hun «snubler» sjelden eller aldri når hun uttaler seg offentlig.
* Hun er, på godt og vondt, ikke en veldig kontroversiell person.
* Hun har riktig nok vært stortingsrepresentant og handelsminister i ett år for ca. 25 år siden – men hun har ikke bekledd tyngre politiske verv, som f.eks. utenriksminister- eller statsministerposten.
* Det er svært lenge siden hun var politisk aktiv.
* Hun har ingen posisjon nasjonalt eller internasjonalt som gjør det vanskelig for henne å velge eller «fronte» noen mulige fredsprisvinnere.
* Hun har vært medlem av Nobelkomiteen i flere år og kjenner derfor arbeidet godt.
* Hun er ingen «intrigemaker» eller «spiller» i kulissene, så for meg som kjenner henne, virker det utenkelig at hun skal ha deltatt i noe uverdig eller illegitimt forut for valget av henne som komiteleder.
Jeg syns Jagland er en spennende person og politiker, som det er grunn til å beundre for mot og engasjement. Det er også grunn til å berømme mye av det han har gjort som leder av Nobelkomiteen – selv om jeg ikke har vært enig i alt. Prisen til Obama fremstår fortsatt som merkelig, men den sto også Five bak – så det er ingenting som hefter ved Jagland mer enn Five. De sto også begge helhjertet bak prisen til Liu Xiaobo.
Likevel syns jeg ikke valget av ny leder i komiteen behøver å gjøres mer mystisk enn nødvendig.
Kaci Kullmann Five kan simpelthen bidra til en viss fornyelse, og akkurat nå er hun kanskje den som er best egnet.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 4.3.15.