Av Kristin Clemet, leder i Civita
Mange er opptatt av forholdet mellom forskning og politikk, om politikere bruker forskningen på en riktig måte eller om forskningen blir misbrukt. Et eksempel som ofte trekkes frem, er debatten om formuesskatten, der flere forskere deltar, og der noen av dem har ment at de er mer «nøytrale» enn andre er. Men er de det?
Nylig påsto professor Jarle Møen ved NHH, som er tilhenger av å beholde formuesskatten, at «mye av dagens motstand mot formuesskatten må tolkes i lys av» at «skattetrykket for de rikeste økte betydelig under den rødgrønne regjeringen». SSB-forsker Rolf Aaberge, som også vil beholde formuesskatten, hevdet nylig at hele «formuesskattdebatten er startet og drevet frem av noen få superrike».
Dette er utsagn som både er ladet med verdier og politikk, og som selvsagt ikke er basert på fakta eller forskning. Bakgrunnen for den formuesskattdebatten vi har i dag, er egentlig en helt annen:
Et nesten samlet næringsliv mener det er viktig at formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. 11 næringsorganisasjoner med tilsammen over 110.000 bedrifter med over 900.000 ansatte har, siden 2008, arbeidet for at formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes, fordi de mener den er skadelig for verdiskapingen og norske arbeidsplasser.
Første gang flere av næringsorganisasjonene gikk sammen i et arbeid for å få avviklet formuesskatten, var i 1993. Da sendte blant annet NHO, HSH (nå Virke) og Norges Bondelag et felles brev til Frp, Høyre, KrF og Sp (Venstre var ikke representert på Stortinget), der de konstaterte at det allerede var et flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og derfor ba om at partiene fulgte opp løftene sine. Det er altså over 20 år siden næringslivet første gang ble forespeilet en fjerning av den mest skadelige delen av formuesskatten. Siden har også LO, og næringsministre fra Arbeiderpartiet, problematisert formuesskattens skadelige virkninger.
Etter skattereformen av 2006, som ble vedtatt i 2005, synes nok mange i næringslivet at de, via sine organisasjoner, ble lurt til å inngå et kompromiss som regjering og storting senere brøt. Meningen var at utbytteskatten skulle innføres, mens formuesskatten skulle fjernes. Det første skjedde, mens det andre foreløpig ikke er blitt noe av, hvilket betyr at den personlige skatten på norsk eierskap har økt fra to til 15 milliarder kroner.
Det foreligger noe forskning om virkninger av formuesskatt, men den er ikke entydig, og den dreier seg mer om fordeling enn vekst. Men selv når forskningen er ganske klar, gir den ingen fasitsvar på hvilken politikk som er mest «riktig».
Til syvende og sist må det nemlig foretas en avveining av ulike hensyn, blant annet av ønskene om god fordeling, høy effektivitet og større vekst.
I 2014 er det cirka 550.000 personer i Norge som betaler formuesskatt. Kun ytterst få av disse, rundt 800 personer, er i den gruppen særlig mediene, Møen og Aaberge er opptatte av, nemlig de superrike. Det private forbruket til denne gruppen er allerede mer enn høyt nok og vil ikke bli påvirket av at formuesskatten endres. Men cirka 90 prosent av formuesskatten de betaler er på investeringer i næringsvirksomhet, og for denne delen av formuen vil det bli en forskjell: Dersom formuesskatten fjernes, blir det mer igjen til å investere i ekspansjon og nye arbeidsplasser, og investeringene vil få samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter har.
Et klart flertall av bedrifter som er spurt, svarer at de vil styrke bedriften, dersom formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. Og dersom det skjer, vil det også bli større inntekter til fordeling siden. Og det er dette som er poenget for dem som mener at formuesskatten bør fjernes: De tror at dette vil bidra til å styrke norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser i fremtiden.
Demokrati er ikke teknokrati. Det er en grunn til at det er politikere og ikke forskere som styrer landet. Politikere skal, ideelt sett, legge vekt på den kunnskap vi (for tiden) har og dessuten avveie ulike og ofte motstridende verdier. En forsker kan konsentrere seg, og kanskje stirre seg blind på, sitt «lille» forskningsunivers – mens en politiker må se helheten og forfølge de verdiene hun har lovet velgerne å stå for.
Regjeringen har, etter mer enn 20 år med tomt snakk, lovet at Norge – i likhet med andre land – skal redusere formuesskatten.
Når det nå skjer, bør det egentlig ikke forbause noen.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 31.10.14. Se også Civitas notater om formuesskatten.