Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Hjem
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Politisk filosofi og idédebatt

Hvor liberalt er sosialdemokratiet?

Publisert: 08.10.2014
Morten Kinander Morten Kinander

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita

Siden slutten av 1970-tallet har Arbeiderpartiet tatt store steg til høyre i det politiske landskapet. Disse stegene har ikke vært liberalt eller prinsipielt motivert. Årsaken er pragmatisk interessekamp, og det synes fortsatt vanskelig å forstå den sosialdemokratiske bevegelsen som et grunnleggende liberalt prosjekt.

Det liberale demokratiet har for alle praktiske formål hegemoniet som generell modell for statlig styring og menneskelig, samfunnsmessig samhandling. Alle vil være liberale, selv om oppsiktsvekkende få vil være liberalister. «Det liberale» er et utgangspunkt for demokratisk debatt, i den forstand at det er den eneste demokratimodellen som har vist seg mulig å omsette i praksis uten for store menneskelige omkostninger.

Men hva består «det liberale» i, og hvor nær ligger det moderne sosialdemokratiet til denne grunnmodellen?

Makfordeling og begrensninger
Et liberal demokrati består først og fremst av en maktfordeling mellom de sentrale institusjonene Stortinget, regjeringen og domstolene. I dette ligger at «folket» skal bestemme, men de skal bare gjøre det et stykke på vei. Folkeviljen skal og må begrenses av en dømmende makt, som begrenser folkeviljen gjennom Grunnloven og menneskerettighetene. Slik sett kan man si at det liberale demokratiet tillater at folket – i praksis dets representanter – bestemmer seg for hva det vil, innenfor det man kan kalle ytre anstendighetsrammer. Folket kan ikke bestemme hva som helst, for uten begrensninger blir det ingen forskjell på «folket», «mobben» eller «massen». Dette er det nesten ikke uenighet om i norsk politikk.

Arbeiderpartiet anerkjenner også den økonomiske modellen som følger av det liberale programmet, nemlig markedsøkonomien. Dette var noe Arbeiderpartiet virkelig tok inn over seg på 1980-tallet. Det var ikke Willochs «frislipp» av banksektoren og andre næringer, men markedsorienteringen av Arbeiderpartiet som utgjør det man kan kalle «nyliberalismen» i norsk historie:

Gro Harlem Brundtland erkjente at statlige styringsmodeller var inadekvate for virksomheter som kunne styres etter markedsprinsipper, og ved denne pragmatisk motiverte høyredreiningen etterlot Arbeiderpartiet seg et tomrom til venstre, et tomrom som fortsatt er ganske tomt. Ikke engang SV har maktet, eller prøvd, å formulere en prinsipiell kritikk av markedsøkonomien.

Skille mellom det politiske og det private
Det liberale innebærer imidlertid noe mer, og det er dette «mer» som skaper skillelinjene i dag. En liberal grunnposisjon aksepterer bare begrensninger i menneskelig utfoldelse som begrenser andre menneskers frihet, altså det man kan kalle ’frihetskollisjoner’.

En ekte liberal stat har ingen oppdragende funksjon, siden den stoler på innbyggernes evne til selv å bestemme hvordan de skal leve sine liv. Slik sett involverer det liberale også et skille mellom det politiske og det private, hvor det private skal være en sfære mest mulig utenfor politisk kontroll.

Det betyr ikke at staten ikke skal legge seg opp i noen av innbyggernes valg. I en velferdsstat må staten aktivt søke å begrense skadegjørende handlinger, for når regningen kommer, er det fellesskapet som skal betale. Men det er en restkategori, og den retter seg mot verdi- og tankevalgene, det vil si de valgene som ikke involverer velferdsstaten.

Den som er grunnleggende liberal, overlater altså til innbyggerne å treffe valg for hvordan de bør leve, selv om de tar valg man skulle ønske de ikke hadde tatt. Her skiller Arbeiderpartiet seg til tider markant fra den liberale modellen.

Aps styringsiver
I praktisk politikk gir dette seg bl.a. uttrykk i en vilje til i stor grad å styre sivilsamfunnet. Dette kommer til uttrykk gjennom det man kan kalle en styringsiver, der private sammenslutninger aldri er helt private, men søkes underlagt en myk statlig styring.

Dette viser seg blant annet i måten Arbeiderpartiet hele tiden har søkt å styre Den norske kirke på. I kirken skjer det idéproduksjon, og idéproduksjon er en potensiell politisk kraftsak. Idretten har historisk sett i større grad fått lov til å være i fred, selv om man også etter hvert så en styringsvilje.

Styringsiveren manifesterer seg i praksis ved at frivillige organisasjoner ikke får skatte- og avgiftslette, men prosjekt- og driftsstøtte. Dermed må prosjekter godkjennes, og da kan stilles krav til innholdet i driften. Denne innfallsvinkelen til sivilsamfunnet har stort sett vært Arbeiderpartiets, og den er fortsatt rådende. Andre eksempler på styringsiver og manglende sivil liberalitet sees i spørsmål om pappaperm og styrekvotering. Man synes så å si ikke å tørre å slippe folket løs på viktige beslutninger uten en meget synlig statlig hånd.

Ingen grenser for Staten
I motsetning til det liberale prinsippet som bare tillater regulering ved frihetskollisjoner, har den sosialdemokratiske staten ingen prinsipielle grenser for hvor langt den kan søke å nå, så lenge den finner det hensiktsmessig.

Mens man i den liberale tradisjonen må begrunne statlig inngripen, er det i sosialdemokratiet heller begrensningene som må begrunnes. Da kan man spørre om demokratiet i realiteten er et middel for å vedta og gjennomføre allerede bestemte programmer, basert på klart definerte interesser.

Det er i og for seg greit nok, men spesielt liberal-demokratisk er det ikke. Einar Førde hevdet med stor styrke i 1981 at «vi er alle sosialdemokrater». Det er kanskje riktig. Men det spørs om «vi alle er så liberale».

Kronikken stod på trykk i VG onsdag 8. oktober 2014.

Les også mer og meld deg på debattmøtet om samme tema på Litteraturhuset i kveld!

DEBATTMØTE ONSDAG 8/10: Er sosialdemokratiet liberalt?

Nytt Norsk Tidsskrift og Civita inviterer til debatt på Litteraturhuset onsdag 8. oktober kl.18.30. Nils Gilje, professor ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved UiB, innleder til debatt. Også i panelet: Jurist og filosof i Civita, Morten Kinander, forsker ved Senter for vitskapsteori ved UiB, Silje Langvatn og stortingsrepresentant og parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell.  Les mer »

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Det er ikke rart at Arbeiderpartiet sliter når ingen forsvarer det moderne sosialdemokratiet

    4. juni 2018

    «Arbeiderpartiene i Europa har blitt kritisert for å ha blitt for elitistiske og ha lite forståelse for arbeideres verdier. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre om ledende sosialdemokrater har vært villige nok, eller om det har vært politisk mulig, å forsvare, formidle og forankre ideene de styrer etter.»

    Les mer »
  • Hvis ingen på venstresiden står opp for det moderne sosialdemokratiet, går det galt

    20. januar 2018

    «Arbeiderpartiet har en markedsliberal arv som ikke må glemmes,» skriver Lars Kolbeinstveit.

    Les mer »
  • Hvor går sosialdemokratiet? – Tre essays

    30. august 2017

    Har den tradisjonelle og nye arbeiderklassen snudd ryggen til sosialdemokratiet, og har sosialdemokratiet også snudd ryggen til arbeiderklassen og blitt mer opptatt av nye identiteter enn tradisjonell klassesolidaritet? Last ned og les essaysamlingen her!

    Les mer »
  • Hvor går det europeiske sosialdemokratiet?

    19. juli 2017

    Hvilken rolle kan samarbeidet i EU spille for at sosialdemokratiet eventuelt skal kunne gjenvinne sin fordums storhet?

    Les mer »
  • Nr. 24 2016: Liberalt demokrati i krise?

    2. november 2016

    Om fenomenet Trump kan man si at hans valgkamp har åpnet en Pandoras eske, der mentaliteter i det amerikanske samfunnet har blitt utløst og neppe finner veien tilbake i esken med det første. Er det liberale demokratiet i fare?

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »