Av Torstein Ulserød

Alle synes å være enige om at det er Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre som representerer sentrum i norsk politikk.Men er det opplagt at det er disse tre partiene som utgjør sentrum? Og hva betyr det i så fall å være i ”sentrum”? Sentrumsbegrepet har minst to ulike betydninger, og disse blandes ofte sammen. ”Sentrum” brukes både som betegnelse på en ideologisk retning, og som beskrivelse av en mellomposisjon i det politiske landskapet.

Internasjonalt har en politikk kjennetegnet av en liberal markedsøkonomi i kombinasjon med en omfattende velferdsstat ofte blitt karakterisert som en ”tredje vei” eller en sentrumsposisjon i politikken. Men siden en slik posisjon inkluderer absolutt alle de norske stortingspartiene, er disse kjennetegnene lite egnet til å definere et norsk politisk sentrum. Da er i så fall alle partier i sentrum. Norske sentrumsideologer, som for eksempel Kjell Magne Bondevik (KrF), mener likevel at de norske sentrumspartiene står for en særegen sentrumsideologi. ”Sentrum” er, ifølge Bondevik, et politisk alternativ som befinner seg bortenfor den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, med et eget sett av verdier og prioriteringer. Det er særlig sentrum/periferi-konflikter, de klassiske motkultursakene (målsaken, avholdssaken osv) og miljøvern som trekkes frem som sentrale kjennetegn på fellesskapet i sentrum.

Dette er det noe i, selv om substansen i den norske sentrumsideologien nok overdrives kraftig.

Uansett er det forestillingen om at de norske sentrumspartiene også befinner seg mellom de store partiene som brukes som brekkstang for politisk innflytelse. Og det er noe riktig også i denne forestillingen. Sentrumspartiene står, i noen typer saker, i midten av det politiske landskapet. Men KrF, V og Sp kjennetegnes også av at de har noen få «hjertesaker» som er svært viktige for dem. I disse sakene står de ofte alene i norsk politikk – og svært langt fra en mellomposisjon. Sp sin vekt på lokalt selvstyre og vern om de korporative landbruksinteressene, KrFs abortmotstand og Venstres liberale innvandringspolitikk er eksempler. I slike saker står de ofte også langt fra hverandre.

Så kanskje ligger begrunnelsen for fellesskapet i sentrum like mye i maktpolitiske hensyn, som i et sterkt ideologisk fellesskap? Det er i hvert fall forståelig at KrF, V og Sp ser seg tjent med å være «sentrum» i norsk politikk. Støtte fra minst ett av disse partiene har lenge blitt ansett som nødvendig for at Høyre eller Arbeiderpartiet skal få regjeringsmakt.

Sp har i åtte år sittet i regjering sammen med SV og Ap og gikk i 2013 til valg på fortsatt rødgrønn regjering. KrF og V gikk til valg på at de ønsket en ny regjering og ville samarbeide med H og FrP for å få til det. Men hele tiden blir det kommunisert at lojaliteten til henholdsvis Ap og SV på den ene siden og H og Frp på den andre, er begrenset og midlertidig – og i alle fall betinget. Ideen om KrF, V og Sp som midtpunktet i norsk politikk har vært en maktpolitisk suksess for de tre partiene. Men det er ikke like åpenbart at dette sentrumsbegrepet bidrar til meningsfylte analyser av realitetene i norsk politikk.

Hvis vi med sentrum i politikken mener et sett med standpunkter i sentrale spørsmål som et flertall av velgerne er enig i, eller syns er akseptable, virker det svært anstrengt å si at det er sentrumspartiene som utgjør sentrum. Det er da mer nærliggende å si at sentrum befinner seg i skjæringspunktet mellom Ap og H. Begrepet ”sentrumspartier” er derfor trolig med på å tildekke de reelle forskjellene som tross alt finnes i norsk politikk, mer enn det klargjør. Dette kan være uheldig for den politiske debatten og gjøre den mindre opplysende enn den kunne vært.

Sentrumspartienes maktpolitiske rolle kan dessuten bidra til at den politiske debatten handler mindre om politiske saker og mer om spekulasjoner om regjeringsalternativer, dvs. at detlitiske «spillet» blir mer fremtredende enn sakene. I lys av dette er det uheldig at den rådende oppfatningen av hva som er sentrum i norsk politikk knapt utfordres. Sentrumspartiene selv har åpenbart interesse av at forestillingen om at det er Krf, Sp og V som utgjør sentrum, ikke problematiseres. For andre partier er det antagelig heller ikke bekvemt å utfordre rollen til disse partiene, siden de anses som så viktige for å kunne danne regjering. Men det er for slapt at politiske kommentatorer og journalister presenterer det som et ukontroversielt faktum at sentrumspartiene er midtpunktet i norsk politikk.

I noen typer saker står naturligvis sentrumspartiene i midten av det politiske landskapet. Da gir sentrumsbegrepet en viss mening, og det kan være grunnlag for å si at disse partiene har en modererende effekt på andre partier. Men det er ikke denne rollen som først og fremst kjennetegner de norsk sentrumspartiene. ”Hestehandler” for å oppnå gjennomslag for egne standpunkter, som det reelt sett ikke er flertall for, ser ut til å være vel så typisk som rollen som moderator i midten av det politiske landskapet.

Kronikken er publisert i VG 21.07.14

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »