Demokrati og rettigheter

Nord-Korea: Som skitt under støvlene

Det nordkoreanske folkets håp om en bedre fremtid kan virke like mørkt som mørket vi ser om natten fra verdensrommet. Hvor er den lille lysstrålen av håp som vil bryte gjennom til dem? Det er som kjent alltid mørkest før lysets frembrudd, og der det er lys, er det håp. Mitt folks tid vil komme, skriver den nordkoreanske flyktningen Jihyun Park, som innleder på Civitas frokostmøter torsdag og fredag.

Publisert: 21. mai 2014

Av Jihyun Park, flyktning fra Nord-Korea og bosatt i Manchester, England. Park innleder på Civitas frokostmøter i Bergen 22.5. og Oslo 23.5.

Forestill deg at det finnes et sted hvor du ikke har tilgang til verden utenfor og aldri får informasjon om andre land eller mennesker, bortsett fra det myndighetene vil at du skal vite. Forestill deg et sted hvor naboene dine kan være angivere, som overvåker kroppsspråket og ansiktsuttrykkene dine, for å kontrollere at du ikke bare i ord, men også i tanker, er oppriktig begeistret for myndighetene. Forestill deg et sted hvor mennesker med jevne mellomrom forsvinner fra jordens overflate, for aldri å bli sett igjen av venner og familie, mest sannsynlig fordi de er myrdet eller deportert til en av mange hemmelige konsentrasjonsleire.

Et slikt sted eksisterer i virkeligheten – Nord-Korea; også kjent som Den Demokratiske Folkerepublikken Korea. Der er innbyggerne hjernevasket av staten fra vugge til grav. Nord-Korea er et land de fleste forbinder med hemmelighold, sensur og atomtrussel. Mitt hjemland er innhyllet av mystikk og lite slipper ut gjennom grensefestningene. Mitt hjemland har ingen ytringsfrihet, ingen bevegelsesfrihet og ingen trosfrihet. Den som ser Nord-Korea fra verdensrommet om natten, ser ned på et tomt mørke.

Ingen er født inn i denne verdenen for å bli utsatt for tortur. Jeg ble ikke født slik, du ble ikke født slik. Ingen av oss ble født slik. Men i mitt hjemland er dette ingen selvfølge.

Forestill deg at ditt barn, ektefelle, dine søsken eller foreldre, besteforeldre, onkler og tanter ble behandlet som skitt under støvlene, og du står maktesløs igjen, uten mulighet til å ytre ett ord.

I mitt hjemland har ikke kvinner friheten til å leve egne liv eller retten til å søke lykke. Vi får ikke utrykke vår sorg og våre lengsler. Kvinneforakten er kvelende og deprimerende. På grunn av fattigdom har familier blitt oppløst og bånd mellom mor og barn blir ødelagt av regimets krav om underkastelse. Kjærligheten mellom mann og kvinne blir fremmedgjort.

«Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land», står det i artikkel 13 i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene. Hjemlandet mitt har forpliktet seg til menneskerettighetene, men forbryter seg mot dem på alle områder. Grensevaktene i Nord-Korea har strenge ordre om å «skyte for å drepe» når mitt folk forsøker å flykte.

Hvorfor velger likevel mange nordkoreanere å flykte, med fare for eget liv?

På 1990-tallet opplevde Nord-Korea økonomisk krise, forårsaket av kommunismens internasjonale sammenbrudd og klimatiske uår. Dette førte til tre år med katastrofale avlinger. Distribusjonssystemet for mat, som folk var helt avhengige av, brøt sammen. Mot slutten av 1990-tallet hadde tre millioner nordkoreanere sultet i hjel. Mange av de som flyktet ut av landet var kvinner. Når økonomien brøt sammen var det kvinnene som mistet jobbene sine. Hjemme døde barn og andre familiemedlemmer av sult.

De fleste som flykter fra Nord-Korea rømmer over grenseelven Tumen til Kina. I Kina blir nordkoreanske kvinner behandlet som krøtter og solgt til kinesiske menn, omtrent som under det amerikanske slaveriet. Jeg trodde slaveriet hadde opphørt i vår verden, men slik er det altså ikke. Menneskehandel foregår i stort omfang, under trusler om vold eller gjengledelse hjemme, og med korrupte bakmenn. På grunn av menneskehandelens hemmelighold finnes det ingen sikre tall på omfanget av den, verken for mine landsmenn eller globalt.

Kan du forestille deg at du ser ditt nyfødte barn dø foran øynene dine?

Nordkoreanske kvinner som flykter fra Nord-Korea til Kina får ingen beskyttelse av myndighetene der. Nordkoreanske kvinner som blir gravide i Kina blir deportert tilbake til Nord-Korea. Dette er et eklatant brudd med flyktningkonvensjonen. Gravide kvinner i nordkoreanske konsentrasjonsleire blir satt til hardt straffearbeid, noe som ofte fører til at barnet dør i mors mage. Nyfødte barn blir drept mens mor blir tvunget til å se på. Den nordkoreanske begrunnelsen for disse grusomhetene er at babyer med kinesisk-koreansk opphav er levende symboler på mødres forræderi mot fedrelandet.

Det nordkoreanske folkets håp om en bedre fremtid kan virke like mørkt som mørket vi ser om natten fra verdensrommet. Hvor er den lille lysstrålen av håp som vil bryte gjennom til dem? Hvem vil lyse opp livene deres? Men det er som kjent alltid mørkest før lysets frembrudd, og der det er lys, er det håp.

Mitt folks tid vil komme.

Innlegget er på trykk i VG 21.5.14. Meld deg på Civitas frokostmøte om Nord-Korea i Bergen 22.5. og Oslo 23.5 her.