Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I ukene, månedene og årene som kommer, vil vi få høre det om og om igjen: Venstresiden vil anklage Høyre/FrP-regjeringen for å ønske seg et samfunn med større forskjeller – mens det vi trenger, er en politikk for mindre forskjeller.
Hva slags forskjeller det er snakk om, er ikke alltid klart. Audun Lysbakken snakker blant annet om at vi vil se økte «sosiale forskjeller», dersom politikken i Sundvolden-plattformen blir gjennomført.
Det de primært tenker på, er nok økte økonomiske forskjeller.
Jeg er enig i at relativt små økonomiske forskjeller er et gode. Men Norge har en del å gå på. Vi er tradisjonelt et land med stor grad av økonomisk likhet, noe jeg har skrevet om flere ganger før. Jeg har bl.a. skrevet om hvordan borgerlige reformer har ført til større likhet – men også om hvordan verdien økonomisk likhet må avveies mot andre viktige verdier.
Hvis vi ser 20 – 25 år tilbake i tid, er det store bildet at den økonomiske ulikheten (målt som inntektsulikhet) har økt litt mellom mennesker innad i land – samtidig som den er redusert mellom land og regioner, fordi de fattige landene og fremvoksende økonomiene vokser raskere enn de rike landene.
Det har bl.a. vært en viss økning i den økonomiske ulikheten i OECD-landene. Årsaken er først og fremst at de rikeste er blitt rikere, bl.a. fordi kapitalskatten i mange land har vært lav – men de siste par år har ulikheten også økt på grunn av den europeiske krisen og stor arbeidsledighet i mange land sør i Europa. Civita har for øvrig tidligere utgitt en rapport som drøfter den økte økonomiske ulikheten i mange land.
I Norge har den økonomiske ulikheten vært stabil eller litt fallende de senere år, noe som ofte fremheves av Ap og SV. Den viktigste årsaken er den skattereformen som Bondevik II-regjeringen foreslo, og som ble iverksatt fra 2006. Da ble marginalskatten på lønnsinntekt senket og utbytteskatten økt, hvilket har redusert inntektsforskjellene noe.
Å øke den økonomiske ulikheten er selvsagt ikke et mål i seg selv. Spørsmålet som bør stilles, er om det er skadelig om den økonomiske ulikheten i Norge øker litt som en følge av at vi gjerne vil nå andre mål?
Jeg tror ikke det.
En viss økning i den økonomiske ulikheten fører ikke automatisk til mindre samhold eller redusert sosial kapital. Hvis de økonomiske forskjellene oppleves som rettferdige, og vi opprettholder tilliten til hverandre og til institusjonene, kan vi leve med litt større ulikhet.
Det er nemlig grunner til at det ikke alltid er så lett å unngå en viss økning i ulikheten, og en av dem er innvandring. Den forsterker på kort sikt inntektsforskjellene her hjemme, mens den jevner ut velstandsnivået mellom (menneskene i ulike) land.
Poenget med denne bloggen er imidlertid å minne om at det også finnes andre forskjeller enn de økonomiske.
Vår velferdstat, og den nordiske modellen generelt, er i veldig stor grad bygget på enhet og likhet, og på like løsninger for alle. Politikere mener ofte at de vet hva som er best for oss og innretter mange av fellesskapsordningene slik at de virker likt for alle – enten det gjelder skolen, eldreomsorgen eller støtten til barnefamiliene. Problemet med denne likhetsmodellen er imidlertid at den skal møte en stadig mer mangfoldig befolkning. Vi får et mer pluralistisk samfunn, både på grunn av migrasjon og på grunn av det økte kunnskaps- og velstandsnivået i befolkningen.
En mer mangfoldig befolkning har også mer mangfoldige behov og ønsker. Og dersom ikke politikken ser og legger til rette for dette, vil mange finne sine egne veier. Det er umulig å forby kjøp av private helse-, omsorgs- og utdanningstjenester. Skal man unngå at lommeboken avgjør hva slags tjenester man kan få, må det derfor «designes» systemer, der det offentlige kan finansiere et større mangfold av tjenester innen utdanning, helse og omsorg. Man må rette og slett ha en politikk for de økte forskjellene i befolkningen.
Dette blir utfordrende for alle partier. Men det blir mest utfordrende for venstresiden. Den politiske høyresiden er ikke like insisterende på at alt skal være likt for alle og setter mer pris på verdien valgfrihet. Men siden fremtiden betyr økt mangfold og økt valgfrihet, er dette noe som også venstresiden må ta inn over seg. Mitt tips er derfor at vi på dette området gradvis vil se en endring både i retorikk og politikk, i hvert fall i Arbeiderpartiet.
De må greie å kombinere en politikk mot økte økonomiske forskjeller – med en politikk forøkt mangfold i befolkningen.
Ellers sagt på en annen måte: Vi trenger også en politikk for de økte forskjellene i samfunnet.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 11.10.13.