Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita.
Alt tyder alt på at den kommende regjeringen, som tidligere borgerlige regjeringer, vil føre en ansvarlig økonomisk politikk.
Under valgkampen argumenterte statsminister Jens Stoltenberg for at en ansvarlig økonomisk politikk først og fremst innebar å følge handlingsregelen.
Handlingsregelen har mange kvaliteter, men den sikrer ikke en ansvarlig økonomisk politikk fra år til år.
En ansvarlig blå økonomisk politikk bør derfor være basert på at pressvirkningen på økonomien av de enkelte statsbudsjett er beskjeden, sett i lys av den rådende konjunktursituasjonen.
Den kommende regjering bør derfor innføre en økonomisk styringsregel som tydeliggjør et slik ansvarlig forankringsmål, noe den økonomiske politikken så langt mangler.
Under Stoltenberg II-regjeringen har budsjettene i år med høykonjunktur virket moderat ekspansive. For eksempel var det ved fremleggelse av budsjettene for 2007 og 2008 anslått at statsbudsjettene begge ganger ville øke det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet med 0,3 prosentpoeng, mens det ved revidert nasjonalbudsjett 2007 var oppe i 0,6 prosentpoeng.
Dette er et mål på den underliggende bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, sett i lys av konjunktursituasjonen og spesielle regnskapsforhold. Innretningen under Stoltenberg II-regjeringen bør danne en absolutt øvre ramme for hvor ekspansive de offentlige budsjettene kan virke i høykonjunkturår. I lavkonjunkturår er det ønsket at budsjettene skal øke aktiviteten i økonomien, noe som er fornuftig.
Krisepakken, tilleggsbevilgningen under finanskrisen i 2009, var f.eks. anslått å gi en budsjettimpuls på 2,3 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Oljepengebruken sett i lys av konjunktursituasjonen, er ikke alene et godt mål på ansvarligheten til de enkelte års budsjetter. To budsjettalternativer kan være like ekspansive, men et budsjett som prioriterer å øke vekstevnen i økonomien vil være mer ansvarlig enn et budsjett fokusert på drift.
En økonomisk politikk som prioriterer å styrke vekstevnen i økonomien, vil over tid føre til høyere privat og offentlig velstandsnivå, og bør derfor være et hovedmål med den økonomiske politikken.
Da handlingsregelen ble vedtatt, ble dette forsøkt løst ved at Stoltenberg I-regjeringen pekte på vekststimulerende skatteletter, investeringer i infrastruktur og kunnskap som hovedprioriteringer for oljepengebruken, noe som fikk bred tilslutning på Stortinget.
Men erfaringen under Stoltenberg II-regjeringen har tydeliggjort at intensjonen fra 2001 ikke er bindende nok. Den økonomiske politikken ville derfor være tjent med beregninger i hvert statsbudsjett som forsøker å anslå i hvilken grad det enkelte budsjett og sentrale bevilgningsområder vil styrke vekstevnen i økonomien.
Den kommende borgerlige regjeringen har slått fast at den vil følge handlingsregelen. Handlingsregelen er en generasjonskontrakt, som sikrer at også fremtidige generasjoner vil nyte godt av oljeformuen vår. I lys av de store utfordringene velferdsstaten vil stå overfor de kommende tiårene, er generasjonsperspektivet et viktig forankringspunkt å holde fast ved.
Handlingsregelen er ingen tvangstrøye, og den kommende regjeringen har betydelig frihet i tolkning og praktisering av den økonomiske politikken.
Generasjonsperspektivet medfører at en stor del av oljeinntektene bør spares til fremtidige generasjoner. Det er to hovedinnretninger for hvordan vår oljeformue kan spares til kommende generasjoner.
Den ene er sparing i Statens Pensjonsfond Utland. Dette er sparing på offentlig hånd, og med budsjettlekkasjer for neste år som indikerer oljepengebruk på under tre prosent av oljefondets størrelse, har Stoltenberg II-regjeringen valgt å øke den offentlige sparingen i forhold til intensjonene da handlingsregelen ble vedtatt i 2001.
Den andre måten å spare til fremtidige generasjoner på, er å redusere skattenivået. Dette er sparing på privat hånd. Vekstfremmende skatteletter var det første Stoltenberg I-regjeringen konkret pekte på som et prioriteringsområde. I budsjettforslaget for 2002 foreslo de over 9 mrd. 2013-kroner i skatteletter, og daværende finansminister Schjøtt-Pedersen skisserte at å bruke om lag halvparten av handlingsrommet på skatteletter kunne være riktig.
Det er håp om at den borgerlige regjeringen finner tilbake til denne balanserte sparingsinnretningen på både privat og offentlig hånd. Skatteletter i de gjenstående årene med budsjettoverskudd vil øke rommet for skatteøkninger senere, noe som vil bli nødvendig.
SSB har tidligere illustrert dette gjennom beregninger hvor handlingsrommet fra oljeinntektene har blitt brukt til å avvikle hele arbeidsgiveravgiften, for så å gradvis gjeninnføre den for å finansiere kommende offentlige underskudd. Prinsippet gjelder for alle former for skatteletter.
Velger den borgerlige regjeringen i den kommende stortingsperioden skatteletter som fører til at oljepengebruken øker opp mot handlingsregelens 4-prosentsmål, vil det være en prioritering i tråd med generasjonskontrakten, og en praktisering av handlingsregelen på linje med Stoltenberg I.
Eksakt hvor store skattelettene over stortingsperioden blir, bør regjeringen ikke forskuttere, men avpasse ansvarlig pressvirkning av statsbudsjettet gitt konjunktursituasjonen.
En slik vekst- og skattelettefokusert politikk, som øker oljepengebruken i forhold til Stoltenberg II-regjeringens tolkning, vil innenfor handlingsregelens fleksible ramme være ansvarlig.
Det vil også ha bivirkningene at konkurranseevnen og til norske bedrifter og arbeidsplasser vil styrkes, samtidig som grunnlaget for fremtidig offentlig velferd trygges.
Det er til å leve med.
Innlegget er publisert hos E24.no 7.10.13.