Økonomi: Stram igjen, Jens

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Jens Stoltenberg er en varm forsvarer av handlingsregelen. Dette forsvaret bør han fortsette med. Han har rett i at inflasjonen kan stige, renten gå opp og kronekursen stige, hvis det brukes altfor mye penger. Det vil være uheldig for norsk eksport og en risikosport for norske arbeidsplasser.

Men det er noen problemer med resonnementet. Det har skjedd mye i norsk og internasjonal økonomi siden handlingsregelen ble innført i 2001. For eksempel fører billige importvarer til lav inflasjon, og rentene er internasjonalt svært lave, noe som gjør det vanskelig for sentralbanken å bruke rentevåpenet mot overdreven offentlig pengebruk.

Arbeidsinnvandringen holder lønnsveksten nede, samtidig som den forsterker prisveksten i boligmarkedet. Boligpriser er utenfor inflasjonsmålet, så den kraftige veksten i boligpriser fører ikke til økt styringsrente for å dempe prisveksten. Man burde med andre ord gjort mer for å dempe boligprisveksten gjennom andre tiltak.

Vi er kommet i en situasjon der handlingsregelen er blitt mye viktigere enn før. Den bør strammes til, siden muligheten til å bruke renten for å dempe etterspørselen i økonomien er redusert. Det var dette som var poenget til sentralbanksjef Øystein Olsen, da han i sin årstale i 2012, foreslo å stramme inn handlingsregelen til å maksimalt bruke tre prosent av oljefondets avkastning.

Men dette avviste Stoltenberg. I budsjettet for 2013 brukes riktignok mindre penger enn handlingsregelen tillater, men det brukes fortsatt svært mye penger, og en strammere regel kunne hatt mye for seg. Hadde renten vært truende høy i 2012, og Ap hadde hatt problemer med å få flertall sammen med SV og Sp for nødvendige innstramninger, tror jeg Stoltenberg ville stilt seg bak Olsens forslag. Hvorfor grep ikke de rødgrønne muligheten?

Statoils sjef Helge Lund sa på NHOs årskonferanse at: ledelse er å gjøre ting når vi kan, ikke når vi må. Men det er en vesensforskjell her. Helge Lund er næringslivsmann. Stoltenberg er politiker. Å ta ansvar og å lede når man kan, er mye vanskeligere i politikken enn i næringslivet. I politikkens verden er det ofte også vanskelig når man må.

Kåre Willoch måtte stramme inn finanspolitikken i 1986, og da han ikke fikk flertall for sine forslag, stilte han kabinettspørsmål. Willoch sa til Stortinget at enten fører vi en ansvarlig finanspolitikk, ellers går jeg av. Han gikk som kjent av. Arbeiderpartiet tok over og strammet inn – fordi de måtte.

Selv om det er forskjell på næringsliv og politikk betyr ikke det at vi ikke bør stille krav til politiske ledere og forvente at de gjør noe med det de kan gjøre noe med. En ting man kan gjøre noe med, er hvordan vi bruker de ekstra oljepengene vi får gjennom handlingsregelen. De kan brukes på en bedre måte og mer i tråd med handlingsregelens intensjon. Tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, sa nylig at de rødgrønne har «sviktet fullstendig» i hvordan de ekstra pengene brukes.

De rødgrønne burde nemlig bruke mer på investeringer i infrastruktur, forskning og vekstfremmende skattelettelser og mindre på offentlig forbruk. Handlingsregelen, som sier at man ikke må bruke mer enn fire prosent av avkastningen, setter en ramme for hvor mye vi kan bruke. I tillegg er det altså en intensjon om hva vi bør bruke pengene til.

Og de rødgrønne har gjort det for lett for seg selv. Det er selvsagt lettere å gå i budsjettforhandlinger og si at vi har en pott penger som vi kan bruke på hva vi vil, fremfor å si at vi har en pott penger som må brukes på bestemte formål. De rødgrønne overser altså helheten i handlingsregelen, men som Hegel sa: sannheten er helheten. Vi må holde to tanker i hodet samtidig.

At rammen holdes, legitimerer ikke at man ikke prioriterer bestemte formål. Men også motsatt: vilje til å kalle noe investeringer fremfor forbruk legitimerer ikke at rammen for handlingsregelen brytes. Øystein Dørum oppsummerte dette enkelt i DN 15. august: Samtidig som handlingsregelen ikke garanterer en fornuftig pengebruk, er den heller ikke til hinder for det.

Finanskrisen åpnet en mulighet til å bruke mer penger. Stoltenberg kunne vise seg som en keynesianer som drev motkonjunkturpolitikk. Det kan være riktig å drive motkonjunkturpolitikk, men det er ikke likegyldig hva man bruker penger på. De rødgrønne, men også resten av Stortinget som langt på vei støttet opp om pengebruken, kan kritiseres for å ha vært mer opptatt av kortsiktige tiltak fremfor tiltak som kunne sikret langsiktigheten og bærekraften i økonomien.

Førsteamanuensis ved University of California, Espen Henriksen, skrev dette om den gammel-keynesianske kriseretorikken som var dominerende i kjølvannet av finanskrisen: Under dekke av kriseretorikk og behovet for «å gjøre noe» har politikere, næringslivsfolk og andre særinteresser argumentert for en offentlig ressursbruk som ellers ikke ville blitt godtatt (Dagens Næringsliv 5.2.10).

Internasjonale forhold, lave importpriser, skyhøy oljepris – altså mange faktorer som ikke har noe med politisk håndverk å gjøre, har bidratt til en økonomisk situasjon hvor man ikke har havnet i en posisjon der man må ta grep som kan virke ubehagelige på kort sikt. Perspektivmeldingen viser likevel at det vil bli nødvendig med reformer i velferdsstaten. Jo tidligere man starter jo mindre smertefulle blir reformene, og jo lettere blir det å bevare viktige velferdsordninger.

Det snakkes ofte om at man kan kutte i byråkrati i Norge. Men byråkrati er ofte et symptom på at man ikke vil bruke økonomiske insentiver. IA-avtalen lykkes ikke nevneverdig med å redusere et høyt og kostbart sykefravær, og avtalen utgjør et meget tids- og ressurskrevende kontrollregime. Men Høyre har visstnok noen nye ideer og bedre løsninger. Perspektivmeldingen dokumenterer et stort inndekningsbehov – dvs. at dagens kombinasjon av skattesatser og nivå på offentlige tjenester er langt fra bærekraftig i fremtiden. Pensjonsreformen var et lite, men utilstrekkelig steg i riktig retning.

En eventuell ny borgerlig regjering kan (eller må) gjøre en bedre jobb og den må prioritere innenfor handlingsregelen.

 

Artikkelen er på trykk i Bergens Tidende 28.8.13.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »