Ideer

Fugelli: Populisme forkledd som argumenter

Det er helt i orden å ha forskjellige syn på frihet. Men det er ikke i orden å fremstille den norske velferdshistorien som en soloprestasjon av arbeiderbevegelsen. Å stemple høyresidens frihet for «egoisme» blir som å kalle de rødgrønnes syn på frihet for «tyranni». Slik argumentasjon gir begrenset mening i norsk politikk, skriver Mathilde Fasting og Lars Gauden-Kolbeinstveit i Aftenposten.

Publisert: 21. august 2013

Av Mathilde Fasting og Lars Gauden-Kolbeinstveit, Civita

Per Fugelli skrev i en kronikk i Aftenposten 18.8. om frihet. Han kaller venstresidens frihet for «rød» og sier den kjennetegnes av rettferdighet og omfordeling. Høyresidens frihet er «blå» og vektlegger individets frihet. Fugellis analyse har mye for seg. Høyre- og venstresidens syn på frihet har virket gunstig på hverandre i norsk i politikk, de balanser hverandre.

Men når Fugelli skal forklare hvorfor vi har denne balansen i Norge, viser han manglende historisk forståelse. Han glemmer at arbeiderbevegelsen historisk var motstander av helt grunnleggende friheter i et liberalt demokrati. Balansen vi har i dagens Norge – mellom blå og rød frihet – handler dessuten ikke om det onde og det gode. Det kan være vanskelig å oppdage forskjeller i norsk politikk, men man bidrar ikke til å klargjøre forskjeller ved å hevde at det pågår en kamp mellom fellesskap og egoisme.

Balansen skyldes i mye større grad samarbeid enn dragkamp. Kombinasjonen mellom en åpen markedsøkonomi og et godt samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere har gitt velstandsutvikling i Norge. Og det er nettopp kombinasjonen som er avgjørende: Det er ikke riktig at det er arbeiderbevegelsen alene som har kjempet for frihet og velferd for vanlige folk. Verken høyre- eller venstresiden kan ta patent på velferdsstaten. De borgerlige partiene har kjempet for flere velferdsordninger. I tillegg fremstår Fugelli som velferdspopulist. Motstand mot velferdsordninger kan ha sine begrunnelser, for eksempel økonomisk bærekraft (vi må skape før vi deler), eller motstand mot at ordningen kun skal gjelde fagorganiserte.

Folketrygden ble innført av den borgerlige Borten-regjeringen (1967) med et samlet Storting i ryggen. I prosessen med å omforme alderstrygden fra en behovsprøvd til en universell ordning var de borgerlige partiene anførere. Ap var heller ikke det første partiet som tok initiativ til å få innført en tilleggspensjon i alderstrygden. Det var Venstre.

Hva som skjedde med Lånekassen er også illustrerende. Ap ønsket opprinnelig at staten styrte studentene mot de fagene landet hadde bruk for. Det er ikke riktig at venstresiden etablerte Lånekassen. Den ble vedtatt av et samlet Storting, blant annet fordi kravet til styring av utdanningsvalg ble droppet.

Kvinnekampen var sentral i alle partier. Eva Kolstad fra Venstre var den første norske kvinnelige partilederen på 1970-tallet. Hun var likestillingsombud og tett knyttet til kvinnebevegelsen. Viktige borgerlige stemmer i abortkampen var blant annet Annelise Høegh og Kaci Kullmann Five.

Det er helt i orden å ha forskjellige syn på frihet og å vektlegge velferd og valgfrihet ulikt. Men det er ikke i orden å fremstille den norske velferdshistorien som en soloprestasjon av arbeiderbevegelsen. Å stemple høyresidens frihet for «egoisme» blir som å kalle de rødgrønnes syn på frihet for «tyranni». Slik argumentasjon gir begrenset mening i norsk politikk.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 21.8.13.