Skole: Suksessfaktoren står bak kateteret

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Forskjeller i elevprestasjoner i de nordiske land lar seg ikke forklare med ulikt innslag av private skoler og fritt skolevalg. Det handler aller mest om gode lærere.

Sett i fugleperspektiv er det egentlig liten forskjell på skolesystemene i Europa. 90 prosent av elevene i barneskolen går på offentlig skole, mens bare tre prosent går på private skoler. Sju prosent går på privatskoler som mottar offentlig støtte, også kalt friskoler.

Det er en viss variasjon mellom landene, men den er ikke stor. Belgia, Nederland og delvis Spania skiller seg ut med et stort antall elever i friskoler og tilsvarende færre i offentlige skoler. I Norden topper Norge, Island og Finland statistikken med 98 prosent av elevene i offentlige skoler, mens tallene i Sverige og Danmark er 91 og 86 prosent.

Graden av fritt skolevalg varierer også. I Sverige er det lovfestet fritt skolevalg. I Finland er det fritt grunnskolevalg innenfor kommunen, og fritt skolevalg i hele landet i videregående. I Norge er systemet litt mindre fritt; her er det kommunene og fylkene som bestemmer om det skal være fritt skolevalg, og elever i grunnskolen har uansett rett til en plass på den offentlige nærskolen.

Et spørsmål som ofte stilles, er om et økt innslag av friskoler og/eller fritt skolevalg, vil øke eller minske forskjellene i skolen. For å besvare et slikt spørsmål, må man først presisere hva man mener med «forskjeller»; om det er etniske eller sosioøkonomiske forskjeller – eller forskjeller i faglige prestasjoner.

Alt oppsummert er det min vurdering av forskningen på feltet at det ikke kan dokumenteres at et økt innslag av friskoler eller fritt skolevalg bidrar til å øke forskjellene i skolen. Men siden venstresiden i Norge ofte påstår det motsatte og gjerne viser til Sverige, kan det være interessant å gjengi Kunnskapsdepartementets analyse av det svenske privatskolesystemet, der det heter at det ikke er opplagt at flere privatskoler og fritt skolevalg i Sverige er hovedårsaken til nedgangen i prestasjoner.

Departementet sier videre at det finnes mange land med både få og mange privatskoler som skårer bra, og at det «altså ikke (er) en naturlov at økt innslag av private skoler og fritt skolevalg gir dårligere prestasjoner og økt sosial ulikhet». Departementet sier samtidig at innføring av friskoler og fritt skolevalg ikke er en garantist for en bedre skole. Danmark, for eksempel, har historisk hatt et visst innslag friskoler, men har ikke skåret spesielt bra på internasjonale studier de senere år. Nederland, derimot, med et stort antall friskoler, skårer bra.

Departementets oppsummering er derfor ganske presis: Et skolesystem kan være både dårlig og godt – med og uten friskoler. Det er, som også den store Hattie-studien viste, ikke dette som avgjør kvaliteten i skolen.

Det er på det rene at den faglige utviklingen i norsk, svensk og finsk skole har vært forskjellig de senere år. Finsk skole har, helt siden de første PISA-undersøkelsene kom i 2001, gjort det bra. Sverige har gradvis gjort det dårligere, mens Norge nå gjør det bedre. Spørsmålet er: Hvis denne ulike utviklingen ikke kan tilskrives omfanget av friskoler eller fritt skolevalg – hva skyldes den da?

Det er egentlig det danske skolesystemet som ligner mest på det norske. Riktignok har Danmark en gammel grundtvigsk tradisjon med friskoler, men ellers var det mye likt i de to landene da de første PISA-undersøkelsene kom: Vi skåret middels og hadde store forskjeller mellom elevene. Vi brukte mest penger i verden. Vi hadde høyest lærertetthet i OECD. Og vi hadde lenge bygget på de samme pedagogiske tradisjonene, den såkalte reformpedagogikken.

Den ble importert fra USA i en periode da skolen i Danmark og Norge ble sterkt politisert og da faglighet og prestasjoner ble nedprioritert. Noe av fagligheten kom tilbake med Gudmund Hernes, men også han ville eksperimentere med pedagogikken og innførte blant annet krav om prosjektarbeid uten at lærerne nødvendigvis var motivert for eller hadde kompetanse til det. Han ville også at elevene skulle ha «ansvar for egen læring», innførte læreplaner uten klare mål og reduserte krav til læring i 1.klasse, fordi alderen for skolestart gikk ned.

Finland, derimot, lot seg hverken fange eller fenge av slike pedagogiske moter. I Finland har de derfor holdt fast ved mye tradisjonell klasseromsundervisning, vært mindre redde for å ta ut elever som trengte ekstra hjelp, hatt høyere alder for skolestart og karakterer i barneskolen, satset mye på grunnleggende ferdigheter som lesing – og, ikke minst, alltid hatt en solid og populær lærerutdanning knyttet til universitetene. Den finske skolen er ikke problemfri – det er blant annet lavere trivsel i finsk enn i norsk skole – men faglig sett går det altså bra.

Forskjellen på Sverige, Danmark og Norge de senere år, er at Norge – straks etter at den første PISA-undersøkelsen kom – satte i gang det direktøren i Utdanningsdirektoratet har omtalt som en «massiv snuoperasjon» i skolen. Senere kom Kunnskapsløftet, som ble behandlet av Stortinget i 2004, og som siden er implementert i norsk skole.

Ifølge forskerne gir den nå gode resultater, blant annet i den siste PISA-undersøkelsen. Det er fortsatt mye som kan gjøres bedre, men de som har evaluert reformen, mener at «mange av reformens ambisjoner er innfridd på overraskende kort tid», og at den har vært «en meget god samfunnsmessig investering og nødvendig for skolens utvikling». Skolen er blitt mer kunnskapsbasert, det legges større vekt på resultater, god skoleledelse og systematisk lærerarbeid.

Sverige og Danmark er nå i ferd med å realisere sine egne reformer og forsøker også å lære av snuoperasjonen i Norge og av Kunnskapsløftet. Tiden vil vise om dette kan bidra til å bedre de faglige resultatene også i våre naboland.

Hvor går så veien videre for Norge?

Etter min mening må vi videreføre Kunnskapsløftet, men forsterke og justere det der det er nødvendig. Vi trenger dessuten fortsatt et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, slik at vi ikke nok en gang skal få et «PISA-sjokk», fordi det kommer noen utenfra og forteller oss hvordan det egentlig står til i norsk skole. Vi må også ta på alvor at små kommuner kan være en utfordring når det å drive skole er blitt så komplekst.

Men det aller viktigste er å satse på læreren og på gode skoleledere.

Gode, kompetente og ambisiøse lærere kan gjøre underverker i møte med eleven. Derfor bør lærerutdanningen bli femåring, opptakskravene til lærerutdanningen bør skjerpes ytterligere, og tilbudet om etter- og videreutdanning til lærere som allerede er i skolen, må bli bedre. I tillegg bør det etableres gode karriereveier i – og ikke bare ut av – klasserommet for lærere som vil styrke sin kompetanse og få et utvidet ansvar – i bytte mot økt lønn.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 20.8.13.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »