Ideer

«Politisk umulig kommentar»

Kommentatorer har rett i at oljerikdommen bidrar til at vi ikke må gjennomføre reformer i dag. Og det at vi ikke er tvunget i dag, bidrar igjen til at det er vanskelig å gå inn for reformer i morgen. Men hvis vi alltid skal vente med reformer til vi må, styres samfunnet mer av samfunnsøkonomiske realiteter enn av demokrati, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

Publisert: 18. august 2013

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Politiske kommentatorer kan påvirke den politiske debatten og politikerne. Det er et problem når mediekommentatorene ikke forstår dette selv.

En politisk kommentar er sjeldent kun deskriptiv eller helt nøytral. Det er derfor uheldig når for mange oppfatter ideen om at det er vanskelig å gjennomføre velferdsreformer i Norge, fordi vi flommer over av oljepenger, som en nøytral idé. At det er «politisk umulig å gjennomføre reformer som kan virke upopulære», er ikke nødvendigvis en nøytral påstand. Påstanden kan være riktig nok: kommentatoren beklager at en viktig sak er «politisk umulig». Men ofte er det en normativ påstand fra kommentatoren som sier til politikere at de bør sitte stille og ikke vise vilje til handling. I verste fall kan det bli en selvoppfyllende profeti.

Alt for mange kommentatorer avfeier blankt ideer og politiske tiltak som fremstår som litt komplekse. Norske økonomer hevder jevnlig at å øke skatten på eiendom og redusere skatten på arbeid er et effektivt tiltak for å styrke bærekraften i økonomien, men det er visstnok politisk umulig, fordi det ikke appellerer til korttenkte velgere. Velgerne er jo, som kjent, enkle folk. De klarer ikke å ha to tanker i hodet samtidig.

Eksempelvis ble Villeman Vinjes (Civita) forslag om å gjøre nettopp dette, ved å kutte rentefradraget og senke andre skatter, stemplet av E24-redaktør Per Valebrokk som en idé som ikke hadde «en snøballs sjanse i helvete».

Et annet eksempel er at en vridning av skattesystemet mot en grønnere økonomi, med mer skatt på forurensende forbruk og mindre skatt på inntekt, ikke gjør seg mer gjeldende i klimadebatten. Det blir for komplisert. Men også for konkret: Det er jo politiske tiltak som vil virke og som folk vil merke i hverdagen. Det samme kan sies om kommunesammenslåing eller EU-debatten. Man må ikke våge å utfordre velgerne og risikere å bli upopulær gjennom å ta tydelig standpunkt for det ene eller andre. Kommunesammenslåing er politisk umulig så lenge Senterpartiet er i regjering. Høyre og Ap må ikke snakke om EU. Det kan skape splid og provosere småpartiene.

Selvsagt må politikerne selv ta sin del av ansvaret for endringsvegringen og den manglende viljen til å gjennomføre nødvendige reformer som preger norsk politikk i dag. Alt for ofte er politikernes taktikk å pakke budskapet inn i bomull. Dessuten virker velgerne fornøyde.

Høyre og Arbeiderpartiet – som er likere enn de selv vil innrømme – foreslår lite ny politikk, men de er også de to største partiene på meningsmålingene. Det tyder på at folk flest ikke vil ha noen eksperimenter. Høyre og Arbeiderpartiets popularitet er også et klart signal om at mange velgere forstår at vi ikke kan si «ja, takk begge deler», som fløypartier har en sterkere tendens til å mene.

Samtidig kan høyredreiningen i velgermassen tyde på at viljen til reformer er større i befolkningen enn partiene våger å tro. Selv om folket ser at velferdsstaten er viktig, ser de også problemene som kan oppstå om den blir for raus.

Meningsmålingene tyder på at det er større rom for liberalkonservativ politikk i dagens Norge enn det valgkampen kan gi inntrykk av. Nordmenn er ikke bare egalitære velferdsstatsentusiaster. Vi er også hardtarbeidende haugianere som ikke setter pris på latskap. Det må ikke de borgerlige partiene glemme.

Tidsskriftet Minerva har gjort meningsmålinger som viser at kutt i sykelønn, i bytte mot lavere inntektskatt, er mer populært enn Høyres ledelse våger å tro. Venstre våger litt, men kunne trolig vunnet stemmer på å være enda tydeligere i dette spørsmålet.

Kommentatorer som sier at reformer i oljerike Norge er «politisk umulig», er med på å legitimere sløsing med offentlige midler. Etter åtte år med en rødgrønn regjering, hvor relativt lite har skjedd og opposisjonen har vært såpass slapp burde presset fra mediene vært sterkere.

Kommentatorer har rett i at oljerikdommen bidrar til at vi ikke  gjennomføre reformer i dag. Og det at vi ikke er tvunget til handling i dag, bidrar igjen til at det er politisk vanskelig å gå inn for reformer i morgen. Men hvis vi alltid skal vente med reformer til vi , så styres samfunnet mer av samfunnsøkonomiske realiteter enn av demokrati. Det burde bekymre (relativt røde) journalister.

Men selvsagt finnes det unntak, og jeg tror vi kan ane at vinden snur. Enkelte av de beste mediekommentatorene i Norge er mer opptatt av politiske saker enn av spillet om hva som «politisk mulig».  Politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, hevder i en meget leseverdig kommentar 14.august at politikere til høyre og venstre diller med velgerne, fremfor å behandle oss som voksne, tenkende mennesker. Ifølge Holsen trenger vi flere politikere som tør å vise at de forstår at vi på sikt må gjennomføre reformer hvis vi skal beholde velferdssamfunnet og en bærekraftig økonomi. Han gir Høyre skryt for å tørre å gå inn for større egenandeler på enkelte behandlinger.

Holsens kommentar er normativ og meningsbærende. Den utfordrer politikere til handling fremfor taktikk og passivitet. Han vil ha politikere som tør å prioritere og som våger å utfordre velgerne. I fremtiden må vi enten kutte i offentlig velferd, jobbe mer, øke skattene eller øke egenandelene. Dette er politiske valg som vi ikke kommer utenom. Og både velgerne og politikene bør bli utfordret på det.

Artikkelen er publisert hos Minerva 16.8.13.