Markedets rødgrønne hånd

Av Torstein Ulserød, Civita 

“Markedet er effektivt og skal ha en fremtredende plass i den norske økonomien. Men Ap vil ikke at markedet skal dominere innenfor helt sentrale samfunnsområder som skole, helse og eldreomsorg,” skrev Raymond Johansen i Aftenposten 29.04.2013.

Sitatet fra Johansen er illustrerende for ordskiftet om det offentliges rolle i organiseringen av velferdsoppgaver i Norge. I det samme innlegget beskylder Johansen høyresiden for å drive med ”tåkeprat” når det gjelder organisering av velferdstjenester. Han har et poeng. Det er mye snakk om ”nye ideer og bedre løsninger”. Det er ikke alltid like klart hva dette innebærer.

Men det er ikke bare høyresiden som tåkelegger. Venstresidens retorikk om ”privatisering” tilslører mer enn den klargjør forskjeller og reell uenighet. For hva betyr det egentlig at Ap ikke vil ”at markedet skal dominere innenfor helt sentrale samfunnsområder”? Eller hva menes egentlig med utsagn som at ”elever er elever, og pasienter er pasienter – ikke kunder”?

Hvorfor kan man ikke være både pasient og kunde? Tannlegetjenester er for eksempel stort sett både privat drevet og privat finansiert i Norge, med andre ord dominerer markedet. Når man går til tannlegen er man altså kunde. Men man er også pasient. Og de fleste har nok erfart at det går helt fint.

”Privatisering” er ikke et entydig begrep. Mye av uenigheten mellom høyre- og venstresiden er konstruert, fordi man rett og slett at snakker om forskjellige ting.

Venstresiden i Norge advarer gjerne mot ”privatisering”, uten at de spesifiserer nærmere hva som egentlig menes med det. Men i Norge er det bred enighet om at velferdstjenester og andre viktige tjenestetilbud i hovedsak skal finansieres av det offentlige. Den uenigheten som fins mellom for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet, dreier seg stort sett om hvem som skal produsere tjenestene. Og det er ikke et enten eller, men et spørsmål om vi skal ha litt mer eller litt mindre av privat tjenesteproduksjon.

Det er interessant å konstatere at det blant høyt utviklede, rike land med høy levestandard og en stor offentlig sektor, er store variasjoner i organiseringen av produksjon av velferdstjenester. Og det går stort sett bra både med privat og offentlig drift. Det går også stort sett bra om folk må betale litt mer av egen lomme for tjenestene. Påstander fra venstresiden om at valg av ulike modeller for finansiering og produksjon av velferdstjenester innebærer valg mellom fundamentalt ulike retninger for samfunnet, og at man nærmest må ha et annet menneskesyn for å kunne mene noe annet enn norske sosialdemokrater her, faller på sin egen urimelighet. Samtidig er det selvsagt ikke slik som borgerlige politikere av og til kan se ut til å mene; at bare vi får markedsmekanismer og private inn på området, vil alt automatisk bli bedre.

Norge skiller seg i mange sammenhenger ut som et land der det offentlige står for en særlig stor del av både finansiering og produksjon av velferdstjenester. To eksempler:

1. I de aller fleste OECD-land er skoler i hovedsak et offentlig ansvar. Både ved at det offentlige tar det aller meste av regningen, og ved at det store flertallet av elever går i en offentlig drevet skole. Men Norge, sammen med noen få andre land, skiller seg ut ved at svært få elever går i private skoler. Kun ca. 1 % av norske 15-åringer går i en privat skole. Med private skoler menes her privatdrevne skoler både med og uten statsstøtte.

Poenget her er ikke å ta stilling til hva som er best. Men vi kan bare konstatere at det er mange land, der vi vet at skolesystemet er minst like bra som hos oss, som har til dels betydelig større innslag av private aktører enn Norge.

2. Nederland er et eksempel på et land med betydelig større privat innslag i helsevesenet enn Norge. Systemet er basert på private forsikringsordninger, men det offentlige sørger for utjevning av innbyggernes kostnader. Igjen, poenget her er ikke å diskutere hvilket system som er best. Men det er klart at det ikke er grunnlag for å si at Nederland har et mye dårligere helsevesen enn Norge. Begge er bra (og dyre).

På andre områder har Norge imidlertid valgt å la ”markedet dominere” i langt større grad enn enkelte land vi pleier å sammenligne oss med. To eksempler her og:

1. Gitt den massive satsingen på barnehager under den sittende regjeringen, må det antas at barnehager anses som et ”sentralt samfunnsområde”. Likevel er ca. halvparten av landets barnehager private. Mange av de private barnehagene drives kommersielt.

I Danmark er rundt 75 prosent av barnehagene offentlige. Altså har Danmark en betydelig høyere andel offentlige barnehager enn Norge. De fleste av de private barnehagene er dessuten ikke-kommersielle. Her er vi altså i stor grad markedsorientert, likevel er de aller fleste fornøyd med tilbudet.

2. Norske tannleger opererer som nevnt i et system som ”domineres av markedet”.

Enkelte utvalgte grupper, for eksempel barn, har et offentlig finansiert tannhelsetilbud i Norge. Men hovedregelen er at nordmenn betaler alt av tannlegeutgifter av egen lomme, til tannleger som driver privat tannlegepraksis.

I Sverige er også tannlegepasienter kunder i et privat marked. Men Sverige, som den norske venstresiden nå fremstiller som et stadig mer brutalt ”høyresamfunn”, har omfattende offentlige støtteordninger for tannhelse.

Er det noen i Arbeiderpartiet som mener at Norge er et dårligere samfunn enn Danmark, fordi vi har flere private barnehager? Det skulle man tro, siden det stadig fremheves som en katastrofe for Sverige at de har flere private skoler enn Norge.

Det er selvfølgelig en del ideologi i disse spørsmålene. Men ofte er det kanskje litt tilfeldig at løsningene har blitt som de har blitt i de enkelte land. Derfor kan det være fornuftig å dempe den mest aggressive retorikken rundt ”privatisering”, og i stedet diskutere hva som fungerer best med litt senkede skuldre.

Det er ikke alltid markedsløsninger er best, men det er heller ikke slik at bare sosialdemokrater vet når markedsløsninger fungerer.

Kronikken er publisert på Aftenposten.no 10.juli 2013.

Kronikken er basert på Civita.notatet Offentlig vs. privat. Notatet kan leses her.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »