Urent trav fra akademikere

Av Bård Larsen og Morten Kinander, Civita

I Aftenposten (1.7) har 18 norske latinamerikaforskere underskrevet på en kommentar hvor Civita og Human Rights Foundation (HRF) fremstilles som felles meningsbærere basert på en frittstående kronikk skrevet av oss i Klassekampen.. Det er ikke riktig, slik forfatterne fremstiller det, at vår kronikk gir uttrykk for Thor Halvorssens, Human Rights Foundations (HRF) eller Oslo Freedom Forums syn på menneskerettighetene. Vår artikkel gir uttrykk for vårt syn. Riktignok er Civita, vår arbeidsgiver, partner i Oslo Freedom Forum, i likhet med Plan Norge, Amnesty, Helsingforskomiteen og LIM. Men vårt bidrag til debatten står for vår egen regning. Vi ønsket å løfte debatten opp på et ideologisk plan – der vi argumenterer fra vårt liberale ståsted – for de sivile og politiske rettighetenes primat. OFFs tilnærming til debatten er av en annen karakter og er åpenbart heller ikke begrunnet av oss.  Thor Halvorssen og HRF bedriver ikke en ”deling ikke menneskerettighetene”, men ønsker at arrangementet Oslo Freedom Forum skal konsentreres om de politiske og sivile rettighetene for å bygge en bredest mulig allianse. Dette har for øvrig Thor Halvorssen presisert i norske medier gjentatte ganger.

En gang til

Siden forskerne bringer til torgs en kronikk og påfølgende debatt få har lest, vil vi her gjengi de viktigste punktene.

Oslo Freedom Forum har helt siden oppstarten skapt debatt. Det hevdes, særlig fra venstrehold, at konferansen vektlegger ”feil” type menneskerettigheter, nemlig de sivile og politiske rettighetene på bekostning av de sosiale og økonomiske. Selv om mye av oppmerksomheten har vært rettet mot deltakerlisten, kan det virke som det er OFFs liberale profil som plager kritikerne mest. Denne profilen inkluderer et spesifikt begrep om menneskerettigheter i tråd med den opprinnelige tanken, slik det ble utformet hos opplysningstidstenkerne og slik det ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring. Vår påstand er altså at det under kritikken ligger en definisjonskamp; kampen om å søke å få menneskerettighetenes stempel på sosiale interesser. Det er derfor grunn til å gå dypere i diskusjonen enn å krangle om invitasjonslisten, siden vi tror at selv ikke en forhåndsgodkjent liste ville stilnet kritikerne.

Menneskerettighetenes fundament er at individet eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, fellesskapet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt, og det er denne kjernen OFF har valgt å ha som utgangspunkt for sine konferanser. Denne innfallsvinkelen ligger også til grunn for Verdenserklæringen av 1948, med sin insistering på at det er retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra tortur, vilkårlig fengsling og internering, dom uten lov og rettergang etc som er det sentrale. Av erklæringens 30 artikler er kun de syv siste sentrert mot det som kalles sosio-økonomiske rettigheter, nemlig retten til arbeid, mat, helse, bolig osv. Dette gjenspeiles også i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som utelukkende inneholder sivile og politiske rettigheter.

Den grunnleggende tanken bak menneskerettigheter har altså ikke vært å pålegge staten rettslige budsjettmessige og uoppsigelige forpliktelser til å fordele innbyggernes ressurser på visse måter. Dette har vært ansett for politikkens domene, og innenfor den liberale tradisjonen er det særlig på denne måten at skillet mellom rett og politikk viser seg: Politikkens interessekamp er en annen kamp enn kampen mellom individet og en overgripende og autoritær stat. Interessekampen kan være både reell og dramatisk, og her ligger heller ingen nedgradering av svake gruppers legitime krav på en større omfordeling av ressursene og større beskyttelse mot sosial utbytting. Vi argumenterer altså ikke mot sosiale rettigheter som sådan. En politikk som gir økonomisk vekst til de fattige er velkommen mer enn noe annet. Vi mener bare at den kampen bør føres på politiske arenaer og ikke i rettssalen, med Grunnloven og menneskerettighetene i hånden. Det sier seg selv at vi ikke kan trekke land for retten i Strasbourg på grunn av dårlig boligpolitikk eller fordi mennesker er uten arbeid. Alle nasjoner bryter med slike forutsetninger hver eneste dag. Den logiske forskjellen mellom de to forskjellige formene for rettigheter, har også gitt seg utslag i at den ene FN-konvensjonen inneholder en forpliktelse for statene å sørge for at landets innbyggere har klagemuligheter for brudd på den, mens den andre ikke har det. Det er altså erkjent at sivile og politiske rettigheter er håndhevbare, mens sosioøkonomiske ikke er det. Er det ikke penger i statskassen, er det vanskelig å kreve penger fra statskassen, og ingen rettssal vil gi medhold i et krav som ikke kan oppfylles.  Vi mener ikke dermed at de sosioøkonomiske rettighetene i FNs konvensjon skal avvikles.

Menneskerettigheter som legitimering

Menneskerettigheter brukes dessverre også som legitimeringsstrategier. Få vil mene at FNs sivile og politiske rettigheter garanterer for velstand eller rettferdighet. Oligarkiske nasjoner under ekstrem fattigdom kan smykke seg med demokratiske institusjoner. Samtidig åpner det sosioøkonomiske utsynet for paternalisme: At frihet er en luksus ikke alle kan unne seg. Et eksempel er diktaturet Cuba som smykker seg med sitt helsevesen.

I et slikt menneskerettighetsbilde gir det, for noen, mening å foreslå å gi Nobels fredspris til Fidel Castro, og å mene at høy levealder i et samfunn er et «godt uttrykk for at menneskerettigheter blir respektert, (og at) Cuba er et eksempel på det», slik vi hører i debatten i Norge. Nettopp autoritære nasjoner som Kina, Cuba og Venezuela bruker de sosiale menneskerettighetene som legitimeringsstrategi for egne forehavender.

Denne dialektikken har nå manifestert seg på den internasjonale arenaen, der politiske tilbøyeligheter langt på vei ser ut til å diktere hvilke typer menneskerettigheter man mener er de primære; de liberale, konstitusjonelt orienterte – som understreker rettferdige prosedyrer og garantier mot overgrep – eller de materielle, behovsbaserte – som understreker statens forpliktelser til å omfordele ressurser. Dermed kan man også få inntrykk av at det er vanskelig å komme lenger, og at det ene er like bra som det andre. Både de politiske og de sosiale rettighetene har nå funnet sin aksept i verdenssamfunnet, og ”de internasjonale menneskerettighetene”, som det heter, inkluderer begge kategoriene.

De landene som har gått lengst i å respektere de grunnleggende sivile og politiske rettighetene, har også høyest velstand for sine borgere. Det er altså grunn til å mene at nettopp respekten for sivile og politiske rettigheter gir god beskyttelse av de godene som er tenkt beskyttet gjennom de sosio-økonomiske rettighetene. Det samme gjelder ikke omvendt: Mange av de statene som har insistert på de sosio-økonomiske rettighetenes forrang, har mildt sagt en broket historie når det gjelder respekten for de sivile og politiske rettighetene. Det er ikke slik at bare maten og husværet er på plass, så kommer respekten for de sivile og politiske rettighetene av seg selv. Den logikken gjelder altså stort sett bare den ene veien, og derfor er det, etter vår oppfatning, viktig alltid å insistere på at det er de sivile og politiske rettighetene som må komme først.

Kunstige dikotomier

På mange vis er motsetningen mellom mat og frihet kunstig. Begge deler er åpenbart gjensidig avhengige av hverandre.  Samtidig har historien vist at demokratier i langt større grad enn diktaturer unngår sultkatastrofer og annen deprivasjon. Uten frihet er vi ingenting, og mennesker er berøvet handlingsrom til å påvirke politikken. Det er en erkjennelse som har ført til at vi i dag lever i en verden med mindre fattigdom og mer frihet enn noensinne i menneskehetens historie.

Vi synes forskernes konfronterende kritikk er pussig, helt uavhengig av viktige spørsmål om fattigdomsreduksjon. Hvordan forskerne makter å fremstille tydelig aktivisme mot drap og fengsling av opposisjonelle som noe suspekt er for oss fremdeles et mysterium. Forskerne vil gjerne at OFF skal gå bort fra fokus på politiske rettigheter og heller fokusere på begge rettighetskategoriene, og at fattigdom og utbytting hører med i det store bildet. Det er heller ikke noe nytt at mange har etterlyst et større engasjement for sivile og poltiske rettigheter i fora hvor sosiale og økonomiske forhold vektlegges ganske ensidig.  Så hvorfor kan ikke dette være komplementære størrelser, hvor den ene lærer av den andre? Det er jo betegnende at ingen av forskerne har benyttet seg av invitasjoner til konferansen de i så sterke ordelag har kritisert. Kritikken har blant annet gått ut på at OFFs samarbeidspartnere og økonomiske støttespillere, deriblant Utenriksdepartementet, bør revurdere sitt forhold til OFF. I klartekst betyr dette at forskerne helst vil se OFF avviklet. Det har vært et ganske sørgelig skue.

Det hadde ellers vært interessant å utforske i hvor stor grad seminarer i regi av Universitet, Latin-Amerika-gruppene eller andre solidaritetsorganisasjoner vekter foredragsholdere og dagsorden. I og med at menneskerettighetene er så stringent udelelige som forskerne mener de er, ville vi da kunne påvise at problemstillinger rundt fattigdomsbekjempelse konsekvent blir balansert av spørsmål om sivile og politiske rettigheter? Eller har vi garantier for at det aldri dukker opp deltagere hvis politiske preferanser kanskje ikke er førstevalget sett fra en liberaldemokratisk posisjon?

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »