Av Kristin Clemet og Mathilde Fasting
11. juni for 100 år siden fikk kvinner stemmerett i Norge, dvs. ett år før 100-årsjubileumet for Grunnloven i 1914. Norge klarte akkurat ikke pallplassen i verdensmesterskapet om innføring av kvinners stemmerett. New Zealand, Australia og Finland slo oss, men vi slo svenskene og har siden scoret høyt på mange statistikker over kvinnelig deltakelse og innflytelse.
Den norske Grunnloven fra 1814 var moderne og fremsynt. Nesten halvparten av norske menn fikk stemmerett, en svært høy andel sammenlignet med andre land på samme tid. Mange av dem var bønder, som enten eide eller bygslet jord, og med stemmeretten fikk de politisk innflytelse. Små klasseskiller og et egalitært og liberalt samfunn var viktige forutsetninger for tidlig innføring av kvinners stemmerett, ifølge nylig publisert forskning. Vi var derfor tidlig ute med å debattere stemmerett for kvinner i Norge. Stemmerettssaken ble behandlet ikke mindre enn 15 ganger i Stortinget mellom 1890 og 1913.
I løpet av 1800-tallet kom flere reformer og lovendringer som styrket menneskers evne og mulighet til å gjøre selvstendige valg. 1800-tallet var også foreningene og sivilsamfunnets århundre. Norge var et land av frivillige sammenslutninger, interesseforeninger og bevegelser. Mangfold og initiativ var viktige trekk ved utviklingen. Også her ligger røttene til kampen for kvinners stemmerett.
Norske Kvinners Sanitetsforenings første leder, Frederikke Marie Qvam, var en av de viktigste foregangskvinnene i stemmerettskampen. Norsk Kvindesaksforening ble etablert i 1884, og året etter kom Kvindestemmeretsforeningen. Åpne, frivillige foreninger var en viktig drivkraft i kampen for kvinners stemmerett.
De borgerlige kvinnene gikk foran. Frisinnede Venstre hadde Anna Rogstad som vararepresentant på Stortinget allerede i 1911, mens Høyre hadde den første innvalgte stortingsrepresentanten, Karen Platou, i 1921. Arbeiderpartiet fikk sin første innvalgte kvinne i 1927.
Hvor har vi gått siden 1913? Som med mye annet har venstresiden lenge hatt hegemoni i den offentlige debatten om hvordan likestilling og feminisme skal defineres. Det holder å minne om 8. marsfeiringen i år og diskusjonene som fulgte om borgerlige kvinners deltakelse og paroler i toget. Men viktigere enn fortiden er hva kvinnekamp og likestilling skal handle om fremover.
Borgerlig likestilling handler ikke bare om likhet, men også om likeverd. Vi må akseptere at det er forskjeller i menneskers preferanser. Det vi ikke bør akseptere, er negative holdninger til mennesker som velger annerledes. En liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hovedhensikten og målsettingen: Er det resultatlikhet som til syvende og sist er det saliggjørende? Vi svarer nei. Vi mener det er valgfrihet, mulighetslikhet og autonomi, uansett kjønn, som er viktigst.
Hvilke liv skal vi strekke oss etter? Likestillingspolitikken har lenge hatt som premiss at kvinner streber etter mannsstandarden. Det blir ikke mer likestilling før menn frivillig begynner å strebe etter kvinnestandarden. Eller kanskje vi heller skal si genuin aksept og respekt for at det er langt flere ting som skiller oss enn kjønn, er det som blir viktig fremover. Som liberale mennesker er vi opptatt av ”statsfrie” rom og ”grenser for politikk”, selv om vi kan være dypt uenig i hvordan mennesker velger å innrette seg. Det betyr ikke at vi vil lene oss tilbake og la være å diskutere politikk og likestilling, snarere tror vi debatten blir langt bedre om ulike kvinner og menn får slippe til. Det er argumentene som er viktige, ikke om vi er menn eller kvinner. Vi er like mye verdt.
Vi kan være stolte av å være borgerlige, samfunnsengasjerte kvinner anno 2013. Stemmerett er valgfrihet par excellence. Vi ønsker flere kvinner velkommen i samfunnsdebatten, ved stemmeurnene og i politikken.
Gratulerer med dagen!