Augustins bekjennelser

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Kampen mellom det onde og gode er en personlig kamp som utspiller seg i den enkeltes sjel, ifølge Augustin. Det finnes fortsatt lærdom i hans Bekjennelser.

Hva er nytt, hva er gammelt – hva er personlig, hva er allment i Augustins Bekjennelser? Kanskje ikke et spørsmål som Minervas lesere lurer på til daglig, men Augustin har betydd mye for kristen tenkning, også for den lutherske. Luther var augustinermunk. Augustins kristendom var knyttet til filosofi og til et personlig forhold mellom Gud og menneskene. Hans arbeider kom først til sin rett i gotikken og senere under reformasjonen. Hans skrifter var likvel en sementering av den kristne teologi og filosofi. Marcia L. Colish innleder kapittelet om Augustin i sin bok Medieval Foundations of the Western Intellectual Tradition slik:

Augustine (354—430 e. kr.) is the single most important of the Latin Church fathers. His works range widely over an enormous number of subjects. In them he puts his own personal stamp on Christian theology, on church-state relations, on classical tradition, and on Rome as a historical phenomenon. He draws on classical literature and philosophy alike, applying them to his work as a pastor, a controversialist, an exegete, an ethicist, and a speculative thinker more broadly.

”Han er høydepunktet av den kristne antikk og representerer en syntese av oldtidens filosofi og kristendommen. Den som vil forstå middelalderens tenkning, må kjenne Augustin”, skriver Einar Molland i Vestens store tenkere,  ”Monicas sønn tilhører alle tidsaldre”. I innledning til ”Bekjennelser” skriver Oddmund Hjelde at Augustin er grunnleggeren av en vesterlandsk teologi. Augustin lever i en urolig periode. Etter Romas fall i 410 etter Kristus, sank befolkningen i Roma fra over 3 millioner innbyggere til 150 000. Den samme utviklingen skjedde i mange andre bysamfunn i Vest- Europa. Hans eget liv er også dramastisk, det starter hedensk og ender kristent. Augustin er vanskelig å plassere i en bestemt epoke. Han hører delvis hjemme i antikken og delvis hjemme i middelalderen. Som person hører han til antikken, men gjennom sine bøker og skrifter er han med på å starte middelalderen.

Nytt syn på tiden
Det nye i Augustins Bekjennelser først og fremst selve verket som beskriver ett menneskes livsløp, hans eget. Bekjennelser er verdens første selvbiografi. Han er den første som beskriver ett menneskeskes indre liv og som gjør sjelen til noe personlig. Han ser den enkeltes livsløp som noe enestående, noe individuelt. Det å se livet som en linje, fra fødsel til død, er også nytt. Dette blir viktig, fordi kristendommen bringer inn en lineær måte å se historien på.  Grekerne var kun opptatt av det viktige året i et menneskes liv, ikke fødsel og død. De så historien som en sirkel, med sykler som gjentok seg i det uendelige. Dette forkaster Augustin, han ser historien som en linje der begivenheter følger etter hverandre. For Augustin ble fødsel og død viktig, fordi livsløpet hans ble en speiling av historiens løp fra Skapelsen til Dommen. Han knytter sitt livsløp til historiens gang og knytter seg selv til hendelser i Det gamle og Det nye testamentet for å trekke paralleller mellom sitt eget liv og den store historien. Han knytter også sin livshistorie til andre legender og skrifter fra antikken, blant annet til Vergils Aenide.

Hele verket er formet som en bønn til Gud: ”Til hvem forteller jeg dette? Ikke til deg, min Gud, men for ditt åsyn forteller jeg det til min slekt, til menneskeslekten, om det enn ikke blir så mange som kommer til å lese denne min bok. Og hvorfor forteller jeg det? Fordi at jeg selv og alle andre som leser disse linjer, må betenke fra hvor stort et dyp vi roper til deg.” Augustin henvender seg også til sine lesere. Ved å fortelle sin livshistorie, ønsker Augustin å fremstå som en rollemodell. Han vil vise at uansett hva slags liv man fører, finnes det håp for frelse. Ved å se sitt liv som en parallell til den store historien, får han frem det allmenne som angår menneskene til alle tider. Han forteller om hvordan Gud førte ham fra tvil, tomhet og uro til klarhet og fred. Han vil at leserne skal få muligheten til å føle det samme.

Tro som fornuft
Trond Berg Eriksen skriver i Augustin – det urolig hjertet at kjærligheten til visdom er kjærligheten til Kristus, og at erkjennelse krever både fornuft og autoritet. Videre sier han at Augustin har valgt Kristus som sin autoritet, slik at kjærligheten til visdom blir kjærlighet til Kristus. Slik knytter Augustin tro og fornuft sammen. Den nyplatonske filosofien hjelper Augustin til å danne seg et riktig og fornuftig bilde av troens sannheter, men for Augustin gir ikke fornuften alene en riktig erkjennelse av verdensbildet og av Gud. Fornuften til en som ikke tror er behersket av begjær og selvkjærlighet og kan dermed bli brukt på en gal måte. Ved troen, får fornuften et riktig utgangspunkt. Gjennom å tro på Gud og motta Guds kjærlighet og nåde, vil fornuften kunne se verden i sitt rette lys og kunne brukes på en riktig måte. ”Du må forstå for at du skal tro” og ” Du må tro for at du skal forstå” –intellege ut credas og crede ut intellegias.

For å fortelle disse nye tingene, bruker Augustin alt det han har lært. Han bruker hele sin retoriske bakgrunn, og modellene henter han særlig fra Cicero. I tillegg bruker han også nesten hele den platonske idélæreren, som han kjenner gjennom sitt forhold til nyplatonismen. Augustins søken og lengsel etter visdom bringer ham gjennom flere filosofiske og religiøse faser. Han kjenner dermed godt til sin egen tids filosofiske og religiøse strømninger. Dette gjør ham i stand til å tenke selvstendig og bruke det han vet og har lært når han skriver.

Antikkens forlengelse
Som nevnt ovenfor bruker Augustin helt bevisst den store historien som en ramme og parallell til sin egen livshistorie. Her henter han inspirasjon både fra Bibelen, og fra romerske og greske kilder og skrifter. Han sammenligner seg selv blant annet med Vergils Aeneas. Aeneas er svak og blir ledet av gudene til sitt mål, Augustin er også svak og blir ledet av Gud. En forutsetning gjennom hele antikken har vært å se ”menneskekroppen” og ”verdenskroppen” i sammenheng. Ved å studere den store verden blir man kjent med seg selv. Derfor er Bekjennelser bygget opp av ni bøker om Augustins liv og fire bøker om verdens skapelse. I de siste bøkene tar Augustin opp spørsmål om Gud og verden, om tiden og evigheten. Hele tiden er han bevisst i sin oppbygning.

Augustin henter mye av sitt bakgrunnstoff fra antikken, men han gjør det gjennom latinske skrifter. Augustin kunne ikke gresk, og han var derfor avhengig av å lese greske tekster oversatt til latin. På denne måten måtte Augustin tenke selv. Han måtte lære seg mange ting på nytt, derfor blir han en originaltenker. Med sitt intellekt og sine kunnskaper innen retorikk, filosofi og teologi, blir mye av stoffet i Bekjennelser nytt, men det trekker på gamle rammer.

Personlige bekjennelser
Hva som er personlig i Bekjennelser er ikke alltid like lett å vite. Augustin skriver Bekjennelser som en bønn til Gud, men han har også et klart teologisk motiv. Han vil fortelle andre om hvordan de kan få del i Guds nåde. Han velger ut alle de hendelsene i sitt eget liv som passer inn i hans modell. I noen tilfeller blir kanskje enkelte hendelser gjort større enn de var, for eksempel pæreslang som gutt som en stor synd, som kan sees i sammenheng med syndefallet. Han søker å dra frem ting i sitt liv som kan inspirere andre, og som andre kan kjenne seg igjen i. Da han ble biskop i Hippo, ville han komme slarv om sin fortid i Thagaste og Kartago i forkjøpet, han skrev derfor åpent om sine synder og svakheter, blant annet sitt lange samboerskap.

Bokens originaltittel Confessiones kan tolkes på to måter, både som bekjennelser av synder og som lovprisning av Gud. Siden tittelen på boken også er en syndsbekjennelse, er det grunn til å anta at Augustin skriver mye som er personlig i boken. Augustin har hele tiden fokus på sjelen og det indre liv. Det er hans sjels kamp mellom det gode og det onde som er viktig. Siden denne kampen også kan utkjempes i ett hvert menneske, blir det også allment. Det mest personlige ved Augustins Bekjennelser er etter min mening hans indre kamp, mellom det gode og det onde i hans egen sjel.

Augustin makter å forene både ny og gammel tenkning i en egen personlig historie. I tillegg er alt han velger å fortelle av personlige tanker også en inspirasjon og et forbilde for alle, til og med i dag. Boken har en sjelden innsikt i menneskets sjeleliv og tar opp spørsmål som angår mennesket til alle tider. Dette gjør Augustin uavhengig av en bestemt tidsalder, og derfor er det heller ikke riktig å plassere ham innenfor en bestemt historisk epoke.

Innlegget er publisert hos Minerva 20.5.13.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »