Stanghelle, Lippestad og Breivik

Den overordnete bekymringen rundt denne boken, er ikke at en enkelt advokat har forbrutt seg mot advokatetikken og muligens straffeloven. Bekymringen har sitt utgangspunkt i at Lippestad har åpnet en ny sjanger for advokater; klientskildringen, skriver Morten Kinander på Aftenposten.no.

Publisert: 13. mai 2013

Av Morten Kinander, jurist i Civita.

I Aftenposten den 3. mai hadde Harald Stanghelle en merkelig kommentar til den motstanden som boken til Geir Lippestad har blitt møtt med fra en samlet advokat- og juriststand. Stanghelle hevder at kritikerne tar grundig feil i sin kritikk av Lippestad, og mener Lippestad gjorde maksimalt ut av en håpløs situasjon. Han gir også inntrykk av at ingen i det norske forsvarerkorpset kunne ha gjort mer for å få mindre uverdig sirkus ut av dette, som om det skulle gi Lippestad en carte blanche til å skrive om det han vil.

Det er selvfølgelig helt galt, men det ser ikke ut til å bry Stanghelle i det hele tatt.

Lippestad er ikke den eneste advokaten i Norge som kunne ha forsvart Breivik, og samtidig vist respekt for de spesielle sidene ved saken. Står det til troende at en anerkjent advokat som for eks Berit Reiss-Andersen ville ha brukt anledningen for å lage «et sirkus»? Det virker som om Stanghelle vil innrømme Lippestad en advokatetisk særordning med tilhørende anledning til å skrive innbringende om sin egen klient som takk for ikke å ha laget for mye støy under rettssaken.

Det ironiske i dette, er at Lippestad hele tiden har insistert på at dette er en sak som alle andre saker, og skal føres i tråd med vanlige rettssikkerhets- og advokatprinsipper. I høst kunne vi se en dokumentar på NRK, der et TV-team fulgte forsvarerteamet til Lippestad inn i møterommene, og hvor vi fikk høre om strategi og overveielser. Så langt jeg vet, har ingen forsvarer noensinne invitert et TV-team til å fotfølge seg under en rettssak. Og med denne boken har Lippestad foretatt en ny omdreining av sirkusfaktoren ved å utlevere sin klient. Det er derfor merkelig at det stadig gjentas at Lippestad har holdt en så lav profil, mens andre advokater ville ha blåst dette opp til å handle om seg selv.

I tillegg konkluderer Stanghelle friskt med at det overhodet ikke kan være snakk om noe brudd på taushetsplikten. Han fulgte nemlig selv rettssaken, som om det er et kriterium for å avgjøre om Lippestad har anledning til å gjengi avhør og klientkonferanser.

Stanghelle og Lippestad angriper oss kritikere hovedsakelig langs to linjer; de har ikke lest boken, og de er, som Stanghelle skriver, i så fall like gode selv. Jeg har lest boken, og jeg er ikke praktiserende advokat. Jeg rammes derfor ikke av disse innvendingene. Siden mange ikke har lest boken, kan det være på plass å sitere litt fra den, slik at det kan bli klarere hva debatten dreier seg om.

Lippestad skriver på side 58-59 om sitt første møte med journalistene den 23. juli 2011: «Jeg måtte møte dem. Men hvordan? Jeg kunne jo ikke fortelle hva Breivik hadde forklart i avhørene, bortsett fra noe helt generelt om at han erkjent å stå bak handlingene, men ikke erkjente straffeskyld. Resten var taushetsbelagt og opp til politiet å kommunisere».

Men hva er det som gjør at Lippestad nå føler seg fritatt fra denne taushetsplikten? De 13 forutgående sidene inneholder nemlig detaljerte rapporter om Breiviks forklaringer i disse første avhørene, Lippestads inntrykk av ham, avhørerens reaksjoner, og så videre. Det står for eksempel å lese at «Breivik sa tidlig at han godt kunne tenke seg dødsstraff når han hadde fått avlevert sitt budskap til all verden, selv om han ikke erkjente straffeskyld». Det fortelles om hva Breivik likte å spise, og hvordan han spiste. Og hvordan Lippestad var fast bestemt på å holde en stor avstand til klienten sin: «Jeg skulle også senere merke mange ganger hvor viktig det var å etablere en ekstra avstand til denne klienten, ikke bare politisk og ideologisk, men også rent menneskelig».

Han skriver også til tider om hvordan forsvarerteamet omtrent måtte manipulere klienten sin for å komme i mål med strategien, og formidler en oppgitthet over en gjenstridig klient som hele tiden ville noe annet enn det Lippestad ville. På en oppgitt og nesten furten måte rapporteres det om de mange rundene som måtte gås med Breivik. Breivik siteres ofte: «»Det eneste jeg vil med rettssaken, er å stille Arbeiderpartiet og alle dets medsammensvorne til ansvar. Mine handlinger er et svar på deres handlinger.» Og så videre, og så videre… Her bygget vi saken hans rundt demokratiet og rettsstaten, altså akkurat det han ville ødelegge. Og så satt han midt oppe i den selv, bokstavelig talt som en udetonert bombe, og ville ha en diametralt annen rettssak».

Boken er full av gjengivelser av Breiviks reaksjoner og forsvarernes holdninger til personen de hadde med å gjøre. Ikke minst – og kanskje mest alvorlig – forteller Lippestad at ingen i teamet ble enige med seg selv om klienten deres var psykotisk eller ikke. Det er i det hele tatt så mange vurderinger av hvordan Breivik vurderte seg selv, sin rolle og sin psyke at en påstand om at boken bare i liten grad dreier seg om Breivik, utgjør den rene uforståelighet. Han går til og med så langt som å kalle ham «listig feig». Dette er en øvelse i fordømmelse. Av en advokat, om sin klient. I bokform.

Lippestad skriver at «de eneste jeg i farten kunne komme på som hadde noen likhetstrekk med denne mannen og hans iskaldt beregnede handlinger, var de verste nazistene på Victoria terrasse under andre verdenskrig, som med et smil om munnen kunne torturere sine ofre til døde». Det er gode grunner til å ta fram de drøyeste sammenligningene og bildene når man skal snakke om Breivik. Men bør dette gjøres av hans egen advokat? Hvem er da igjen til å forsvare og bistå klienten? Her ser Lippestad ut til helt å mangle forståelse for den rollen en forsvarsadvokat skal ha.

Det utillatelige i dette er selvfølgelig ikke at Lippestad har disse utfordringene eller følelsene. Det utillatelige er at han bruker sin egen klient utelukkende som et middel for å kanalisere egne følelser til offentligheten. Som om forsvareroppdraget en gang for alle var avsluttet, og man nå endelig kan bruke offentligheten som en terapeutsofa.

Den overordnete bekymringen rundt denne boken, er ikke at en enkelt advokat har forbrutt seg mot advokatetikken og muligens straffeloven. Det er det advokater som gjør hele tiden. Bekymringen har sitt utgangspunkt i at Lippestad har åpnet en ny sjanger for advokater; klientskildringen. Det er derfor denne boken vekker så stor oppsikt, og det er derfor den må diskuteres. Det er også derfor det fremstår som så merkelig at Stanghelle føler seg så overbevist om at alt er i skjønneste orden med dette prosjektet, og at Lippestad ikke har brutt noen taushetsplikt.

Tvert imot har han visstnok skrevet seg inn i rekkene til de fremste advokatene Norge noensinne har hatt.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 13.5.13.