La au pairene bli arbeidsinnvandrere

Det er rundt 3000 au pairer i Norge, og én av 10 familier med barn har vaskehjelp. Antallet som skaffer seg hjelp i hverdagen, er raskt økende. Det er altså et behov for kjøp av tjenester i hjemmet, selv om det foreløpig ikke er veldig stort i omfang. Dette behovet bør dekkes på bedre måter enn i dag, der au pairene kan utnyttes og renholderne betales svart, skriver Marius Doksheim hos Minerva.

Publisert: 25. april 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

Au pair-ordningen er laget for å gi unge mennesker mulighet til å bli kjent med en ny kultur og et nytt språk. For noen er det helt sikkert også grunnen til at man tar et år eller to i utlandet. Det er imidlertid liten tvil om at muligheten til å tjene penger er den viktigste grunnen for svært mange av dagens au pairer. For mange vertsfamilier er det viktigere å få noen til å ta seg av husarbeidet, enn å få et nytt familiemedlem.

Både å tjene penger og å kjøpe tjenester er greit. Det som er mer problematisk, er at vi forsøker å gjemme denne ”byttehandelen” under et dekke av kulturutveksling. Aller verst er det at au pair-ordningen skaper et sterkt avhengighetsforhold, siden man er avhengig av vertsfamilien både for kost, losji og oppholdstillatelse, og dermed åpner opp for større eller mindre grad av utnytting av au pairens arbeidskraft. Tirsdagens Brennpunkt-dokumentar viste at noen au pairer opplever å være tjenere for vertsfamilien – med udefinerte oppgaver, uklar start og slutt på arbeidsdagen, kontroll med hva de gjør og hvor de er også når de ikke er på jobb.

Den politiske løsningen blir da lett enten å forby ordningen, eller å ”passe på” de stakkars jentene gjennom nye reguleringer, slik for eksempel Jette Christensen (Ap) og Per Sandberg (FrP) legger opp til. Som så ofte ellers finner man det vanskelig å forholde seg til fattige mennesker fra andre land som voksne, selvstendige mennesker med evne til selv å velge mellom de alternativene de har.

Gjør man det, blir et bedre alternativ å la dem komme som arbeidsinnvandrere. De kommer da inn i et regulert arbeidsliv, med vanlige kontrakter og betingelser. Avhengighetsforholdet blir sterkt redusert, siden man kan tilby arbeidskraften til andre ved kontraktsbrudd, og ved at bosted og opphold for øvrig ordnes uavhengig av tjenestekjøperen. Det blir lov å jobbe mer enn 30 timer i uken, noe mange som tar et år eller to borte fra familien, sikkert ønsker. Familien som ønsker å kjøpe, enten direkte av private tjenesteytere eller gjennom formidlere, må forholde seg til kjøpet som de gjør med andre tjenester.

For å legge til rette for et velfungerende marked og gode lønninger til dem som kommer, kan politikerne i stedet se til de svenske ROT og RUT-ordningene, som gir skattefradrag for tjenester i hjemmet. Der kan man trekke fra 50 prosent av arbeidskostnadene på skatten, inntil 50.000 kroner. Når regningen skal gjøres opp, kan kunden trekke av fradraget, som det offentlige så betaler direkte til den som har utført tjenesten. Det hindrer svart arbeid, skaper arbeidsplasser og nye muligheter for arbeidsinnvandrere med få andre muligheter i det norske arbeidsmarkedet. Rundt én million svensker benytter seg av ordningen, som er blitt svært populær og som har gitt gode resultater, spesielt i kampen mot svart arbeid.

Det er rundt 3000 au pairer i Norge, og én av 10 familier med barn har vaskehjelp. Antallet som skaffer seg hjelp i hverdagen, er dessuten raskt økende. Det er altså et behov for kjøp av tjenester i hjemmet, selv om det foreløpig ikke er veldig stort i omfang. Dette behovet bør dekkes på bedre måter enn i dag, der au pairene kan utnyttes og renholderne betales svart.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.4.13.

Publisert: 25. april 2013