Ideer

Trenger Norge arbeidsinnvandring?

Publisert: 22. april 2013

Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita, og Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Finansavisen har i en rekke oppslag tatt opp utfordringer ved innvandringen til Norge. De fleste artiklene har vært negativt vinklet: Innvandringen gir nye utgifter på statsbudsjettet. På den ene siden bør ikke dette være så avgjørende for vår holdning til innvandring. Statsbudsjettet brukes til en rekke ”ulønnsomme” saker, og muligheten til å slippe unna nød og frykt og få sjansen til å skape seg et bedre liv er for mange ubetalelig. Mye av innvandringen kommer av det åpne markedet i Europa, som de fleste er enige i at har gitt oss større gevinster enn kostnader.

På den annen side må vi diskutere også kostnadene ved innvandring, spesielt fordi diskusjonen kan bidra til en mer bærekraftig velferdsstat. Det er derfor bra at vi nå har en åpen debatt om både velferdsrettigheter og innvandring. Flere av ordningene bør strammes til og legges om for å sikre høyere arbeidsdeltakelse og en solid statsøkonomi.

Men ”trenger” vi arbeidsinnvandring? Nei, mener to økonomer intervjuet 17.4. Det er mye rett i dette, selv om de intervjuede økonomene sikkert er enig i at det er nyanser: I dag bidrar arbeidsinnvandring til at lønningene i bransjene der det er store behov og stor arbeidsinnvandring (spesielt byggebransjen) ikke går i taket. Lavere lønnspress gjør at vi kan ha et høyere aktivitetsnivå uten at det «sprekker».

Her og nå er behovet for arbeidsinnvandring likevel ikke prekært, økonomien sett under ett. Høyere lønnsvekst ville blitt fulgt av høyere rente, som ville dempet den økonomiske aktiviteten. Dette ville ha både positive og negative sider, men økonomien tilpasser seg til rammebetingelsene.

Bildet blir imidlertid et annet i årene fremover, når eldrebølgen virkelig begynner å rulle. Da vil det bli behov for mer arbeidskraft. Mye kan løses gjennom reformer av velferdsstaten, økt sysselsetting og flere arbeidstimer per person, men neppe alt. Bare i omsorgssektoren blir det store mangler: Uten standardheving innen helse, pleie og omsorg vil bemanningsbehovet omtrent doble seg, i forhold til i dag. Forutsetter man derimot en kvalitetsøkning i disse sektorene, som er det realistiske, vil bemanningsbehovet bli klart større. Anslagene i et notat fra Civita er at behovet kun innen eldreomsorg og spesialisthelsetjenesten i 2060 kan bli på nær 900 000 ansatte, mot under 200 000 i dag, om kvalitetsveksten fortsetter som i de siste tiårene.

Det stemmer at innstrømming av arbeidsinnvandrere med lavere gjennomsnittlige inntekter enn befolkningen bidrar til å svekke BNP per innbygger. Men for den enkelte er det ikke gjennomsnittlig BNP per innbygger som avgjør velstandsnivået – det er det den enkeltes verdiskaping som gjør. De fleste tjener på lavere priser og større etterspørsel. Hvis de som utkonkurreres av ”billigere” arbeidskraft utenfra, finner seg nye og mer produktive arbeidsplasser, og hvis de som kommer tar arbeidsplasser som ellers ikke ville blitt besatt, vil det føre til en bedret situasjon for alle. Slik fungerer markedsøkonomien, også når norske varer utkonkurreres gjennom handel: Det er vanskelige omstillingsprosesser, men det blir bedre. Men for å oppnå de gode resultatene, må velferdsstaten gjennom reformer som sikrer to ting: At de som ikke lenger er best egnet til én jobb, finner seg en annen, og at det for både innvandrere og andre lønner seg mer å arbeide enn å motta offentlige ytelser.

Det at nye landsmenn selv bidrar til økt behov for pleie og omsorg når de blir gamle, og at alle innbyggere i snitt er et underskuddsforetak for velferdsstaten, er et «velferdsstatsproblem», ikke et «innvandringsproblem», og noe som bør rettes på uavhengig av innvandringen.

Det viser seg, også i Finansavisen, at det er lettere å diskutere endringer i velferdsstaten når vi snakker om innvandrerne, enn når vi snakker om alle oss andre. Behovet for reformer gjelder imidlertid uavhengig av innvandringen.

Innlegget er på trykk i Finansavisen 20.4.2013.