På tide med nye reformer

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

På noen områder er valgfrihet og konkurranse mellom ulike tilbydere helt selvsagt i et demokrati.

Ingen kan f.eks. tenke seg en situasjon der staten bare støtter ett politisk parti, eller en situasjon der velgerne bare kan stemme på ett parti.

Det må være adgang til å etablere nye partier, og velgerne må ha mulighet til å velge mellom flere partier, dersom demokratiet skal være reelt.

Ingen kan heller forestille seg en situasjon der staten bare tillater én avis, som velgerne blir tvunget til å lese. Det må være et mangfold av aviser for at ytrings- og meningsfriheten skal være reell. Et avismarked uten valgfrihet og konkurranse er utenkelig i et liberalt demokrati.

Det samme er tilfellet når det gjelder kunst og kultur. Ingen kan forestille seg en situasjon der staten forbyr oss å velge mellom flere teatre, flere filmer, flere konserter eller flere plater. Et samfunn med ett statlig teater og ett statsorkester, helt uten valgfrihet og konkurranse, er utenkelig.

Det er like utenkelig at staten bare tillater eller støtter én frivillig organisasjon eller forbyr alternative trossamfunn og religioner. Ulike trossamfunn må ha lov til å konkurrere om vår gunst, og vi må ha frihet til å velge den guden vi vil.

Det samme gjelder i kjærlighetslivet, noe av det aller viktigste i våre liv. For de fleste av oss er det utenkelig at vi ikke selv skal få velge hvem vi vil leve livet med, hvor vi vil bo, hva vi vil spise og hvilke klær vi vil bruke.

Men selv om all denne valgfriheten er selvsagt for de fleste nå, har den ikke alltid vært det – og den er det fortsatt ikke for alle. Det er bare 30 år siden vi hadde én radio- og TV-kanal, og det var forbudt å ta inn utenlandsk fjernsyn eller etablere private radio- og TV-kanaler ved siden av statskanalen NRK. Det er mindre enn fem år siden det ble tillatt for to personer av samme kjønn å gifte seg. Og fortsatt er det mange mennesker rundt om i verden som ikke får velge ektefelle selv, fordi de blir tvangsgiftet.

Valgfrihet, slik vi forstår begrepet i dag, ble særlig aktuelt fra 1980-tallet i Norge. 68-erne og «Høyrebølgen» representerte, hver på sitt vis, en frihetsbølge, som løsnet båndene til den sosialdemokratiske reguleringsstaten. Politisk gikk Kåre Willochs Høyreregjering foran. Boligmarkedet, åpningstidsbestemmelsene, telemonopolet og eteren ble alle deregulert og liberalisert, slik at valgfriheten for borgerne økte.

Men Arbeiderpartiet kom etter. I 1987 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at partiet ville «ha et samfunn preget av størst mulig trygghet og frihet for den enkelte.» Det offentlige skulle ha hovedansvaret for at grunnleggende velferdsbehov ble dekket. «Men ikke alle oppgaver må løses gjennom det offentlige. Oppgaver som en gang har vært offentlige, behøver ikke være det for alltid. Valget mellom offentlig og privat drift må gjøres ut fra den driftsform som best tjener brukernes interesser».

Ifølge Thorbjørn Jagland innebar dette vedtaket «litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet», og det førte bl.a. til at det aldri ble aktuelt for Arbeiderpartiet å reversere Willoch-regjeringens reformer. I dag er det derfor også selvsagt for de aller fleste at vi kan velge mellom flere TV-programmer, radiokanaler og telefonleverandører, og at vi stort sett kan handle når vi vil. Og ifølge Arbeiderpartiets programkomité skal nå valgfriheten bli enda større: Det skal visstnok bli mulig å handle i butikker som er større enn «Brustadbua», også på en søndag.

Valgfriheten kan ha noen negative sider. Det kan være frustrerende å måtte velge mellom 100 olivenoljer eller 10 ulike strømleverandører. Men vi har også frihet til å la være å velge eller til å velge strategier som hjelper oss til å foreta valg. Smak og behag – eller råd fra andre – er strategier som gjør det lettere for hver enkelt av oss å velge. Fordelene med valgfrihet er nemlig større. Det gir oss mulighet til å velge den løsningen, tjenesten eller det produktet vi liker best. Det gir oss makt og beslutningsmyndighet i vårt eget liv. Og det bidrar effektivt til at vi unngår for mye kø, kork og kaos. Tar man markedsmekanismer i bruk, blir det ofte en bedre tilpasning mellom tilbud og etterspørsel enn når staten skal bestemme hvem som skal få hva.

Valgfrihet er nå så selvsagt og viktig på så mange områder at det er rart at det fortsatt er så kontroversielt, f.eks. når det gjelder skole, helse og omsorg.

Skole, helse- og omsorgstjenester er stort sett et offentlig ansvar som alle har rett til, uavhengig av betalingsevne. Men som Arbeiderpartiet skrev i 1987: Ikke alle oppgaver må løses av det offentlige. Oppgaver som det offentlige har ansvaret for, kan også løses av private. Og det må være mulig å velge mellom ulike tilbydere – enten de er offentlige eller private.

Den nordiske modellen må fornye seg. Den må greie å kombinere offentlig ansvar og finansiering med større valgfrihet.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 14.3.2013.

Les også Mathilde Fastings bok om samme tema:

Valgfrihet

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita.

Friheten til å velge er et grunnleggende liberalt prinsipp og blir et viktig tema i valgkampen. Hvordan ser fremtidens valgfrihetsreformer ut? Skal vi få lavere skatter, færre forbud, fritt valg av omsorgstjenester eller flere friskoler?

Boken ser på hvor de politiske partiene står og hvilke partier som historisk har forsvart valgfriheten. Den spør om det er noen forskjell på sosialdemokratisk valgfrihet og liberal valgfrihet.

Boken er et utgangspunkt for debatt om valgfrihet. Hva menes med valgfrihet? Hvilke dilemmaer dukker opp når man argumenterer for valgfrihet? Og hvor trenger vi mer valgfrihet i Norge?

Boken presenterer også noen forslag til valgfrihetsreformer for fremtiden, basert på intervjuer med en rekke yngre politikere.

Bestill boken her.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »