Bård Larsen
Ideer

Svensk gartner luker ugress i norsk hage

Publisert: 10. januar 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita

I Aftenposten (8.1) serverer teaterregissør Sofia Jupither oss det mest illiberale kulturinnspillet i norsk offentlighet på lang tid.

I hovedtrekk mener hun at Torbjørn Egners barnelitteratur er skadelig for barn, fordi den inneholder et høyreekstremt og patriarkalsk samfunnssyn. Egner bør derfor ”begraves for alltid”, hevder hun.

En slik form for likvidasjon av det skrevne ord kan vel i så fall bare skje ved autodafé og sletting av elektroniske spor? Men det er nok ikke dette Jupither har hatt i tankene. Utrykket begravelse var nok metaforisk ment. Like fullt etterlater kronikken hennes et humørløst inntrykk av sensur og intoleranse.

Jupithers kronikk vaker i forlengelsen av en tendens vi har sett en stund: At fortiden skal retusjeres for å bane vei for Det politisk oppdaterte. For mange er det en objektiv sannhet at vi har blitt bedre mennesker de siste femti årene eller der omkring (det stemmer vel for så vidt litt).

Men den nye tid er åpenbart ikke mer robust enn at den må skjermes fra fortidens spøkelser. Litteraturen som ble skrevet før opprettelsen av Det nye mennesket må derfor tilpasses dette uomtvistelige faktum. Særlig barn er redd for spøkelser, det vet vi jo. Derfor innføres en slags overgangsfase mellom gammel og ny tid. Frihet kan true Den vidunderlige nye verden. Innsyn i det gamle regimets strukturelle undertrykkelse kan sette griller i hodet på barna våre. At røverne (mannfolk!) i Kardemomme by ikke kan lage sin egen mat er et eksempel. De må røve Tante Sofie for å få i seg føde.  En kidnapping, som Jupither korrekt påpeker.

Sensitiviteten har festdager og historien må vike.

Fra før har vi hørt krav om, eller sett resultater av at at klassikere revideres, blant annet av størrelser som Egner selv, Mark Twain, Tin Tin og Astrid Lindgren. Ikke alt er like velbegrunnet. I disse kulturtider kan vi spørre oss om hva det i det lange løp gjør med oss som mennesker. Blir vi ikke kontekstløse og historieløse, hvis vi skal skjermes fra fortidens forståelseshorisonter? Hvor blir det i så fall av historie som grunnlag for refleksjon, multiperspektivitet og empati? Dette er som kjent nedfelt i den norske skolens læreplan i norsk og historie.

For Jupither er ikke litteraturkritikken det viktigste, men heller kravet om skadebegrensende tiltak rettet mot et stykke norsk litteraturhistorie. Som kunstner stiller hun seg altså i en posisjon hvor hun nivellerer kulturhistorien utledet av politisk motivasjon. Det er ikke særlig sympatisk gjort. Det har lenge gått rykter om den litt særegne svenske PK-paternalismen. Slår den til her?

Det er så man gjør seg noen tanker rundt Zygmunt Baumans metaforiske begrep om “gartnerimpulsen”. Om de som mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt ugresset som ødelegger og ikke passer inn, som forstyrrer utviklingen mot (det de selv oppfatter som) modernitetens rene fornuft. Riktignok blir begrepet gjerne brukt om totalitære, ofte voldelige impulser, men renhetslengsel er også en dragning vi finner i det små.

Ønsket om en oppbyggelig barnelitteratur var også populært på 1970-tallet, blant våre hjemlige sosialister (uten dermed å antyde at Jupither er sosialist). Også den gang fikk den tradisjonelle barnelitteraturen – som Egners og Lindgrens – gjennomgå.

Tidsskriftet Kontrast viet i 1976 en hel utgave til temaet barn. Her etterlyses minstemålet for en sosialis­tisk barnebok. Den bør vise «… klassemotsetningene tydelig, særlig grunnmotsetningen mellom arbeid og kapital, som viser at sosialis­men er utgangen på problemene og kampen[!] og som er tradisjo­nelt realistisk i formen». Foreldre har også et pedagogisk ansvar, mente man. De må se «… dette som en del av den totale kulturkampen, et lite ledd i strategien fram mot sosialismen. Enkelte forfattere har … nærmet seg en mer omfattende systemkritikk i bøkene sine. Vi kan nevne den frekke «Lita, grønn grasbok» av psevdonymet Rasmus Lie, med antiautoritære og anti-kapi­talistiske småvers:

«Om natta må alle sove

For det har mamma sagt

Men mamma er i byen

Der Pengerud har makt

Ho strevar heile natta

På Pengeruds fabrikk

Mens Pengeruden sjølv

Spelar Monopol og drikk.”

I 1970 ga Pax ut Håndbok i barneindoktrinering av Fran­ces Vestin. Den var ment som en håndsrekkning til sosialistiske foreldre hvis barn måtte vokse opp under kapitalismen: «Sikte­punktet er klart,» sto det i Orienterings anmeldelse: «Samfunnet må forandres, og et bidrag er å gi barn anledning til å utvikle seg til mennesker som kan motstå indoktrineringen som foregår i dag.»

Boka var altså ment som en slags motindoktrinering for å skape det nye mennesket (det var altså ikke indoktrinering som metode det var noe galt med, men læren), og den gir en pekepinn om at politisk korrekt oppdragelse og pedagogikk har en del fellestrekk med konservativ indremisjonering. Boken til Frances Vestin er en håndbok i sosial ingeniørkunst. I likhet med Lenin mente Vestin at alt er politikk, og at ingen kan skjermes, særlig ikke barna: «Samfunnet må forandres, og barna må være med på det eller gjøre det.»

Fantasiløst

En tanke som melder seg, er hvordan en teaterregissør kan signalisere så lite fantasi og lekenhet? De fleste av oss andre, om vi har barn eller ikke, vet at barn skiller mellom fantasi og virkelighet på en utmerket måte. Riktignok er en del av Egners univers gammeldags, men det er da ikke noe problem for barn (gammelt er ikke farlig), like lite som de tar skade av Asbjørnsen og Moe. Slik det fremstår, er det Jupither som plages av Egner. Det står hun da også fritt til. Vi har alle våre antipatier, men vi bør være varsomme med å ønske samfunnets innrettelse deretter.

Ungene elsker Egner. Jupither bør for øvrig lese Anders Hegers fabelaktige biografi om Torbjørn Egner, betimelig nok kalt ”En dannelseshistorie”.

Nesten alle barnebøker har forestillingsverdener som ligger utenfor den politiske, prosaiske virkeligheten. Heldigvis. Jeg tør ikke tenke på Jupithers analyser av Jo Nesbø og Erlend Loes smått anarkistiske og ville fortellinger? For ikke å snakke om Roald Dahl. Her kolliderer kjønnsroller, sosialt sinnelag og samfunnsmodeller med full kraft mot de salongfähige politiske programmer. Ingen rød penn kan redde disse fortellingene fra den moralske undergang.

Innlegget er publisert på Minervanett torsdag 10. januar