Kommunisme og sånn

Om avstanden til AKP er så avklart innad i Rødt som Innset og Moxnes hevder, hvorfor har de et kommunistisk program som oppfordrer til væpna revolusjon? Det er åpenbart at sentrale medlemmer har problemer med eget partiprogram og krefter i sitt eget parti.

Half the people can be part right all of the time

Some of the people can be all right part of the time

But all the people can’t be all right all of the time.

Bob Dylan

Rødts Ola Innset mener i Minerva (3/9/12) at jeg delegitimerer politisk tenkning, i dette tilfelle Rødts revolusjonære kommunisme, ved å hevde at den er dypt udemokratisk. Jeg antar at Innset ikke ser noen problemer med å delegitimere fascistisk og nazistisk tankgods? Selv legger jeg altså kommunismen til på historiens skraphaug, både av moralske og av praktisk/politiske årsaker. Det blir for mye bråk, vold og fangeleire av disse millenaristiske ideologiene.

Det er ”på tide å tenke nytt, og selv om ord som sosialisme og kommunisme hos mange dessverre har fått en negativ klang er det ikke tvil hos oss om at dette er veien å gå”, skriver Innset. At mange diktatorer har gjort sitt for å sverte kommunismens navn og rykte er et understatement. Det er nok heller slik at velgerne helt siden ml-rørslas unnfangelse klart har gitt utrykk for hva de mener om den ved valg.

Til­værelsen er, banalt nok, et evig puslespill hvor brikkene ikke alltid faller på plass. Kanskje ikke like dramatisk som Thomas Hobbes’ «evige kamp», men i alle fall en utfordring i grensedragningen mel­lom frihet og ufrihet, krig og fred. Nød og urett kommer og går, i ulike forkledninger. Vi er tross alt syv milliarder mennesker på denne kloden, og folk finner på mye rart.

Denne erkjennelsen kan være trøstesløs for mange, og har til alle tider vært en viktig årsak til at utopiske lengsler har materia­lisert seg i filosofi og politiske prosjekter. Kommunismen oppsto som Den Nye Verdenens religion. Den ble til på lukkede kontorer, skapte håp og glede for millioner, men falt med tiden til jorden som et råttent kadaver etter å ha blitt sluppet løs på menneskeheten.

Er en annen verden mulig? Ganske sikkert, men ikke en ny menneskehet. Kom­munisme hører imidlertid til den gamle verdenen. Den har vært prøvd, utforsket, veid og funnet for voldelig og frihetsberøvende.

Kommunismens største problem er tre gigantomane forestillinger. Den ene om Folket, som en massiv kontingent med kollektive forestillinger om å gjøre det rette. Et slikt folk finnes selvsagt ikke, men det fungerer aldeles utmerket som legitimeringsstrategi for absolutt makt og voldsbruk. Man taler på vegne av folket.

Statsideen hos marxister er løselig basert på en forestilling om sta­ten som en biologisk materialisme med en indre logikk eller vesen om du vil, av Rousseau formulert som allmennviljen.Den enkelte har plikt til å adlyde lovene fordi de er uttrykk for allmennviljen, og allmennviljen er i overensstemmelse med den enkeltes egentlige vilje. Å adlyde loven er derfor å adlyde seg selv.Igjen en fore­stilling som er full av indre motsetninger. Når alle skal bli hørt, blir ikke mindretallet hørt. Såkalte allmøter er et godt eksempel på dette. Allmøter kan like godt være bøllenes og retorikernes boltre­plass. Det er kun to verktøy den revolusjonære demagogen trenger, og det er støtte fra de sterkeste og effektive retoriske grep for å stemple all motstand, ja enhver kritikk, som folkefiendtlig og kontrarevolusjonær. At Rødt foreslår folkeavstemninger og mer demokrati ned til den minste detalj, er derfor bare i forlengelsen av gamle forestillinger om allmennviljen. Flertallet har alltid rett i alle saker til alle tider. Ingen skal skjermes fra det politiske domenet. Ideologene i Rødt vet ganske sikkert at de fleste kommuniststater gjennom historien har kalt seg folkedemokratier. Bak utrykket ”folk” kan det altså skjule seg de merkeligste legitimeringsstrategier. Innset og jeg har nok ulike oppfatninger om hva et folkestyre er og bør være. Folkets allmennvilje er ikke noe annet enn et synonym for staten, i praksis den altomgripende statsmakt. Et faktum som er det mest evidente eksempel på kommunismens autoritære essens.

De to andre gigaforestillingene henger nøye samme med den første: Den deterministiske marxistiske historisismen, av Marx kalt Endzustand (endestasjon), som har ført til at kommunister til alle tide har forestilt seg at de har historien på sin side – samt forestillinger om absolutt rettferdighet (det finnes ingen mellomløsninger).

Vi andre, det vil si 98,5 prosent av folket, de stemmeberettigede i alle fall, har et noe mer pragmatisk syn på både folk og samfunn: En liberal forståelse av frihet kan være at vi som enkeltmennesker gir noe av vår frihet til våre folkevalgte –  i form av skatter, lover og forordninger –  i bytte mot sikkerhet, samferdsel, skole, helse og så videre. Det er altså den individuelle friheten som er fundamentet i en liberaldemokratisk stat. Frihet er ikke gitt oss fra oven. Det er vi, altså folket, som tillater myndighetene å begrense vår handlefrihet i noen grad.

Frihet i en liberal forstand er altså ikke det samme som muligheter. Når staten skal vedta like muligheter politisk, innebærer det store inngrep i andre menneskers frihet. Dette er ikke til å unngå, men alle forstår at jo større disse inngrepene er, desto større blir staten. Vokser staten, blir grensene for politikk stadig utvidet. Grenser for politikk er et helt fundamentalt kriterium for et liberalt samfunn. Roger Scrutons berømte poeng er banalt, men viktig: For mye frihet fører til barbari, for mye autoritet fører til tyranni. Så enkelt.

Jeg finner det underlig at den som har studert totalitarisme, og attpåtil har fordypet seg i Hannah Arendts tekster, slik Innset mener han har, kaller seg kommunist i dag. At hun skal ha karakterisert Koestler som totalitær, har jeg vanskelig for å tro. Det var, som Innset sikkert vet, Arendt som på mange vis la grunnlaget for komparative studier av kommunisme og nazisme gjennom totalitarismebegrepet som analytisk studie. Hun påviste klare fellestrekk mellom to ideologier som mange ikke ville, eller ønsket, skulle sammenlignes på noen som helst måte. Deler av venstresiden har derfor avvist premissene i etterkrigstidens akademiske totalita­rismedebatt, hvor kommunismens strukturelle og idémessige lik­heter med nazismen og fascismen har stått sentralt.

Når det gjelder forbindelsen med Rødt og AKP og påstanden om besmittelse skal jeg prøve å forklare dette pedagogisk. Det var AKP som stiftet Rødt så sent som i 2007. Altså for fem år siden. Sammen med medlemmer av det avviklende Rød Valgallianse og aktivister fra den temmelig ytterliggående leninistiske fraksjonen Internasjonale Sosialister. Programmet var fra begynnelsen tuftet på kommunismen som mål, avvæpning av borgerskapet (i programmet definert som alt fra finansfyrster til ledelsen i AP og SV) og annektering av militærmakten. At disse formuleringene skulle være forbeholdt en situasjon som ligner den som skjedde i Chile i 1973, er bare tøv. I så fall må man lese Rødt program som en litterær tekst, åpen for tolkning, med metaforer og det hele. Dessuten er programmet rimelig klart på hva som er høna og hva som er egget: ”En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten.” Ingen forbehold å spore altså. Skal revolusjonen være et faktum, må både borgerskap og militærmakt settes ut av spill.

Videre hører det med til historien at partiet Rødt helt fra stiftelsen har vært dominert av tidligere AKP-medlemmer. Hvis vi går til inneværende arbeidsutvalg, er det ingen tvil om at Rød Ungdom spiser innpå de gamle sliterne fra AKP. Så langt jeg har kunnet se, er omlag halvparten fra RU, seks har AKP-tilknytning. Ser vi på Landsstyret derimot, er AKP-representasjonen mer imponerende. Nesten to tredeler har AKP-bakgrunn, mange av dem er godt opp i årene. I Oslo er dominansen nesten komisk: fire av fem er AKPere, blant dem hard-core gammelkommunister, som Beth Harthmann og Turid Kjernli. For ikke å snakke om traveren Olav ”sjølkritikken min får du aldri” Svorstøl, som i Dagbladet i 2003 skrev ” Den eneste sjølkritikken jeg tar, er at jeg ikke har fått gjort mer for å få vekk kapitalismen som system.”

Så kan man selvsagt hevde at AKPere ikke som de var engang. Men om de ikke er det, hvorfor inneholder partiprogrammet så mange AKP-formuleringer? Om avstanden til AKP er så avklart innad i Rødt som Innset og partileder Moxnes hevder, hvorfor har de et kommunistisk program som oppfordrer til væpna revolusjon? Det har i den siste tiden vært rimelig åpenbart at sentrale folk, deriblant Moxnes selv, har problemer med helt avgjørende poster i sitt eget partiprogram og – kan man anta – også krefter i sitt eget parti. Skapet skal settes på plass, har vi fått høre. Det bør de gjøre, for partiet har et alvorlig kommunikasjonsproblem. En ting er å være uenig om skattepolitikk eller samferdsel, noe annet er å være uenig om man skal innføre proletariatets diktatur i Norge eller ikke.

Jeg forstår egentlig ikke hva Innset vil med sitt innlegg. At vi skal diskutere Rødts praktiske politikk? Jeg forholder meg til deres program, som utenfor all tvil er et kommunistisk program. For meg som historiker er dette både snålt og ille og interessant. På samme måte som om jeg skulle nærme meg et fascistisk parti: Det er ikke partiets barnehagepolitikk som ville vekke min interesse. Men oppfordringer om statskupp og annektering av militærmakten ville det. Og historikerlampa blinker som julebelysningen på Karl Johan i desember.

Rødts problem er, slik jeg ser det, at de har et partiprogram som totalt overskygger og forstøyer politikken. Revolusjonen er Rødts ”Weird Eye”, som i den kostelige scenen i Mike Myers ”Waynes’s World”: Alt som blir sagt faller til marken fordi man blir stående og stirre på et helt spesielt merkverdig øye.

I de siste dagene har både Arild Rønsen (ikke på nett) og Bjørgulv Braanen langt på vei gitt meg rett i kritikken av Rødts program. Under den kalde krigen het det jo at ”borgerlige dogmer ikke duger som kritikk av sosialismen”. Og det heter det tydeligvis enda i enkelte kretser. Men her får altså Rødt pepper av ”sine egne”. Da blir det spennende å se på fortsettelsen.  Kommer vi til å se en ny partisplittelse, hvor ml’erne går sin vei og de frihetlige sosialistene en annen?

Innlegget er publisert hos Minerva 10.9.12.

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »