En utfordring for folkestyret

Kommunestrukturen har en pris: Den demokratiske kostnaden er mer bruk av interkommunale samarbeid, som politikerne har liten kontroll på. En annen kostnad er problemer med rekruttering og kompetente fagmiljøer. Både Utdanningsdirektoratet og Barneombudet har ytret bekymring for manglende fagpersonell i mindre kommuner. Det bør bekymre flere enn liberale tankesmier på høyresiden, skriver Ove Vanebo i Klassekampen.

Publisert: 13. august 2012

Av Ove Vanebo, rådgiver i Civita.

I forbindelse med blant annet at Civita utgav min rapport om å slå sammen kommuner, har Klassekampen prisverdig nok gitt temaet god dekning, med flere interessante perspektiver.

Avisen har imidlertid også trykket flere meningsytringer som fortjener et tilsvar.

4. august går SV-politikerne Ingvild Reymert og Benjamin Larsen ut mot Civita-rapporten og skriver at undertegnede «mener lokaldemokratiet bør ofres til fordel for et billig samfunn». Men ropet om å bevare lokaldemokratiet kan ikke tas seriøst når man ikke definerer nærmere hva man mener med begrepet «demokrati» eller underbygger hvorfor dette er bedre ivaretatt i småkommuner.

Tar man for eksempel utgangspunkt i valgdeltakelse, var deltakelsen prosentvis større ved fjorårets valg i kommuner med over 50.000 innbyggere enn i dem med mellom 5000 og 10.000 personer. Det er også lite som tyder på at innbyggerne opplever at de har større gjennomslag overfor kommunestyret eller har større stedstilhørighet i de mindre kommunene.

Forskerne Reidun Grefsrud og Svein Erik Hagen så i 2003 på kriterier for kommuneinndeling, og vurderte blant annet de demokratiske effektene av kommunestørrelser. De kom frem til at når det gjelder demokratikriterier, som for eksempel politisk deltakelse og engasjement, «peker forskningsresultatene enten i ulike retninger eller i retning av at det ikke er mulig å påvise noen klar sammenheng».

Thor Krefting Nissen påpeker i et innlegg 9. august at han frykter en «overbyråkratisk storkommune som virker fjern fra borgernes hverdag». Dette er en bekymring også Civita deler. Derfor er vi først og fremst opptatt av å få et innbyggergrunnlag på 5000-10.000 personer i kommunen, siden det er små stordriftsfordeler over dette. Det må også nevnes at det kan være en fordel å få kommuner som er mer «fjerne» fra innbyggerne, siden mange småkommuner opplever for nære forbindelser mellom innbyggere og politikere, og dermed skaper tvil om det skjer objektiver avgjørelser.

Fra lederplass 8. august hevder Bjørgulv Braanen at de små kommunene «fungerer, og leverer trygghet og tjenester». Hva han mener med dette er uklart, men det skal neves at det ofte er høy tilfredshet med småkommunenes tjenester. Dette skjer på den annen side fordi man bruker svært mye midler på å opprettholde kostbare velferdstilbud. De minste kommunene bruker nesten tre ganger så mye på legetjenester per innbygger som gjennomsnittskommunen.

Dessuten har kommunestrukturen en annen pris: Den demokratiske kostnaden er mer bruk av interkommunale samarbeid, som politikerne har liten kontroll på. Enkelte kommuner har over 50 ulike former for kommuneoverskridende kompaniskap. Dette er en utfordring for folkestyret. En annen kostnad er problemer med rekruttering og kompetente fagmiljøer.

Det er ikke tilfeldig at både Utdanningsdirektoratet og Barneombudet har ytret bekymring for manglende fagpersonell i mindre kommuner. Det bør bekymre flere enn liberale tankesmier på høyresiden.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 11.8.12.