Demokrati og rettigheter

Hva bør være straffbart?

Å straffebelegge selvskading eller umoralske handlinger representerer statlig formynderi. Det holder ikke å vise at man ”tar avstand fra” noe; man må bevise at det fører til skade på noe eller noen. Vår straffelov er full av formynderi, der man forsøker å beskytte borgeren mot seg selv, og av moralistisk symbollovgivning, der konsekvenser av lovgivningen ser ut til å ha liten interesse, skriver Morten Kinander i Dagens Næringsliv.

Publisert: 5. juli 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

Det snakkes ofte om rett og moral for advokater og dommere. Men er det ingen etiske prinsipper for hva en lovgiver skal drive med? 

Moderne straffelovgivning har i teorien lagt til grunn det såkalte skadefølgeprinsippet: Det er bare de handlinger som skader vesentlige interesser, som skal være straffbare. Det er imidlertid bare i liten grad problematisert hva ”interesser” er. Prinsippet har (bl.a.) sine røtter i den engelske filosofen John Stuart Mills såkalte «harm principle», nemlig at staten kun rettmessig kan legge seg opp i skade som man gjør på andre. Å straffebelegge selvskading eller umoralske handlinger representerer statlig formynderi og er dermed ikke tillatelig innenfor rammene av en liberal statsforfatning. Det holder altså ikke å vise at man ”tar avstand fra” noe; man må i tillegg bevise at det man tar avstand fra, fører til en konkret skade på noe eller noen.  Dette er et moralsk prinsipp, og det henvender seg til lovgiver.

På samme tid er det klart at man i en velferdsstat må ha et visst innslag av lover som forhindrer mennesker i å skade seg selv: Hvis bilbeltebruk er frivillig, vil noen andre måtte ta regningen for de økte sykehusutgiftene som måtte følge, og dermed kan et forbud være akseptabelt. Det samfunnet vi lever i, krever en omfattende styring av effektivitet. Men det må altså påvises at noe har en samfunnsmessig kostnad, dersom det skal være akseptabelt å ty til straffeloven.

Men hvor gjennomført er skadefølgeprinsippet i praksis i Norge? Ikke særlig. Vår straffelov er full av formynderi, der man forsøker å beskytte borgeren mot seg selv, og av moralistisk symbollovgivning, der de praktiske konsekvenser av lovgivningen ser ut til å ha liten interesse.

Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn nevnte en rekke eksempler i DN 25.06, herunder forbudene mot proffboksing, majestetsfornærmelser, poker, genmodifisert mat etc, som neppe kan anses å være dekket av skadefølgeprinsippet Vår narkotikalovgivning gir også mange eksempler med sine forbud mot lettere narkotiske stoffer. Det samme gjelder doping. Det er vanskelig å se hvordan det å ødelegge egen kropp skal være en «skade» på samfunnet utover at det er en skade på en selv, da med unntak for konkurranser. Både reklame for og synlig plassering av snus er forbudt, selv om det skal godt gjøres å påvise alvorlig helsefare ved bruk av denne tobakksformen. Snus er selvfølgelig ikke bra og endatil avhengighetsskapende. Men det er da vitterlig godteri også, fint plassert i barnehøyde ved kassa. Man får heller ikke lov til å jobbe så mye man vil uten at noen skal straffes for det. Helligdagsloven om søndagslukking av butikker er eksplisitt religiøst begrunnet og forutsetter nærmest at alle i landet er kristne og av den grunn helst ikke vil jobbe på søndager. Loven skal jo tross alt ”verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og … gi høytiden ro og verdighet”. Overtredelse av dette vernet er altså straffbart i et sterkt sekulært samfunn, hvor ingen tvinger kristne til å gå i butikken. Det er heller ikke lov med ”offentlige tilstelninger eller forestillinger, sportskonkurranser og sportsstevner” i tidsrommet mellom ni og 13 på søndager, med et nødvendig unntak for gudstjenester. Det er heldigvis også gjort et unntak for fotball på løkka, med mindre det er ”beregnet på å samle tilskuere”. Generøst.

Sexkjøpsloven representerer det nyeste og klareste eksemplet. Ved å kriminalisere sexkjøpet har formålet åpenbart vært å ødelegge markedet for prostitusjon, for derigjennom å beskytte mennesker som ikke kan beskytte seg selv. Men sexkjøp skal altså kriminaliseres — uavhengig av hva slags effekter det har for de prostituerte. Som lovens forkjempere har uttalt; det er viktig å sende et signal. Og det signalet skal sendes, selv om at vilkårene for de mest utsatte grupper i samfunnet kanskje forverres. Da ender moralismen opp i usmakeligheter og ikke bare i et forklaringsproblem.

De senere årene har sett en voldsom oppblomstring av en spesiell lovgivningsteknikk, nemlig lovgivning gjennom forbud og påbud. Både høyre- og venstresiden har vært like «flinke» til å bruke lovverket til å forby en rekke handlinger og til å gjøre andre handlinger påbudte, selv om høyresiden ser ut til å ha ha fjernet flest av denne typen lover . Styresmaktene ønsker altså i stadig sterkere grad å styre atferden til befolkningen.

Det er på tide å spørre om det ikke holder med antall lover snart, og om man bør sette som etisk krav til lovgiver at dersom man skal foreslå en ny lov, skal man også foreslå en lov fjernet.

Det hadde bidratt til å dempe iveren etter å være flinkest i lovgivningsidretten.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 5.7.12.