Demokrati og rettigheter

Om å vokte Riksrevisjonen

Riksrevisjonen tar utgangspunkt i mål, ambisjoner og visjoner, og behandler disse som realistiske mål. Avvik fra 100 % oppnåelse medfører kritikk. Dette fører til en nedjustering av målene, med de konsekvenser dette måtte ha for det offentlige. Og her er vi inne på det som er kritikkverdig ved Riksrevisjonen; den fører ikke uten videre til at forvaltningen blir bedre. Den kan føre til at den blir dårligere, skriver Morten Kinander i Dagbladet.

Publisert: 17. juni 2012

Av Morten Kinander, jurist i Civita.

Dagbladet kommenterer på lederplass en undersøkelse av Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon som jeg har gjennomført. Undersøkelsen støttes av noen av de mest erfarne og dyktige byråkratene i Norge.

Likevel mener Dagbladet at selv om resultatet av undersøkelsen er viktig, er det viktigere ikke å kneble en frittalende Jørgen Kosmo. Det gis inntrykk av at man er så glad i kritikken for kritikkens egen skyld, at man ikke vil ettergå den i sømmene, uansett hvor faglig svak og dårlig fundert den måtte være. Riksrevisjonen med sine 540 medarbeidere skal altså ikke revideres på samme vilkår som de selv er satt til å revidere andre. Det var nemlig det som var undersøkelsens opprinnelige utgangspunkt; vi har en vokter som ikke selv blir voktet, en forvaltningsetat som praktisk talt er den eneste etaten som ikke selv granskes. Å frede Kosmo og hans etat er ikke holdbart i en samfunnsorden som bygger på gjensidig kontroll mellom de maktutøvende myndigheter.

Det er ikke uten grunn at vi ser med kritiske øyne på domstoler når vi føler at de går utenfor sitt mandat, uansett hvor rett de måtte ha i sin kritikk. Offentlige etater feller ikke dommer over andre etater uten et klart rettslig og faglig sterkt grunnlag, og derfor er også domstolene i en demokratisk rettsstat forsiktige med å komme med personlige synspunkter eller felle dommer over kvaliteten på andres arbeid.

Det er tvilsomt om Riksrevisjonen har den faglige kompetansen som kreves i et høyt spesialisert samfunn. Som det fremgår av flere av de toppbyråkratene som Aftenposten intervjuet, var det tvilsomt om Riksrevisjonen i mange tilfeller i virkeligheten hadde skjønt de grunnleggende trekkene ved virksomheten. Det er ikke så rart, siden dette ofte kan være vanskelig å få tak på, men det bør føre til varsomhet i styrken på kritikken, hvis man ikke har de nødvendige, faglige forutsetningene. Som Ida Børresen påpekte, fikk UDI mye mer ut av Datatilsynets gjennomgang enn av Riksrevisjonens. Begge rapporter inneholdt kritikk. Men det var altså en kvalitetsforskjell. Og det er vanskelig å bortforklare tidligere forsvarssjef Sverre Diesens erfaring med at Riksrevisjonen i realiteten forhindret en moderniseringsprosess i forsvaret. Man gjør demokratiet en bjørnetjeneste dersom man lukker øynene for muligheten for at disse kan ha rett.

Riksrevisjonen tar ofte utgangspunkt i forvaltningens egne mål, ambisjoner og visjoner, og behandler disse som realistiske mål, og der avvik fra 100 % oppnåelse medfører kritikk. Dette fører naturligvis til en nedjustering av forvaltningens mål, med de konsekvenser dette måtte ha for det offentlige Norge. Og her er vi inne på kjernen i det som er kritikkverdig ved Riksrevisjonen; den fører ikke uten videre til at forvaltningen i Norge blir bedre. Den kan føre til at den blir dårligere.

Innlegget er publisert i Dagbladet 17.6.12. Se også Civita-notatet om Riksrevisjonen.