Mullah i ytringsfrihetens grenseland

Er det så urimelig å tro Krekar på at hans uttalelser var politiske? Tolket som politiske ytringer og utlegninger om sharia er det ikke like klart at ytringene kan dømmes, skriver filosof og jurist i Civita, Morten Kinander på Minervanett.no

Publisert: 27. mars 2012

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita.

Er det så urimelig å tro Krekar på at hans uttalelser var politiske? Tolket som politiske ytringer og utlegninger om sharia er det ikke like klart at ytringene kan dømmes.

Mullah Krekar ble nylig dømt i Oslo Tingrett til fem års fengsel for trusler. Dommen vil trolig bli anket til Høyesterett, og godt er det selv om Krekar representerer et absolutt uønsket og ubehagelig innslag i norsk offentlighet.

Saken involverer nemlig flere forhold enn det som umiddelbart har vært framme i den offentlige debatten, der stort sett alle har skrytt av dommens kvaliteter. Inge D. Hanssen i Aftenposten slår uten videre fast at ”i denne saken er det ikke snakk om ytringsfrihet. Det er ikke snakk om religionsfrihet”. Er vi uten videre helt sikre på det, eller har saken noen sider som er litt mer prinsipielle enn som så? Det er altså grunn til å stille spørsmål ved om man bør besinne seg midt i jubelen.

Kan vi ta ham på ordet?

 Oslo Tingrett har i hovedsak dømt Mullah Krekar for to forhold: Han er dømt for å ha truet Erna Solberg i egenskap av at hun var kommunalminister som fattet utsendelsesvedtak, og for å ha lyst en fatwa over tre kurdere som brente deler av Koranen.

Krekar har forsvart seg med at han ikke i seg selv har ment å true noen, men at han har utlagt det politiske og religiøse innholdet i den doktrinen han prediker, nemlig ”radikal islam”. Det har retten ikke trodd ham på, og slik sett fremstår dommen mer som en bevisvurdering enn som en prinsipiell drøfting av hvor ytringsfrihetens grenser går og den straffbare trussel begynner. Som det heter i dommen: ”Krekar kan nok tenkes å ha støtte i sharia, men retten tror ikke utsagnet var ment å forklare sharia. Retten finner at utsagnet var ment å skape frykt”.

Det er altså en troverdighetsvurdering som retten har basert seg på. Og den er viktig og avgjørende for resultatet.

Ved å skyve til side tolkningsalternativet, som er at dette er utlegninger av sharia og islam, kan man også lettere legge vekt på hans motivasjon for å komme med utsagnet. Og viktigere; man slipper å vurdere utsagnet som en politisk handling, og dermed faller det også klart utenfor kjerneområdet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet. I denne bestemmelsen er kritikk av ”Statsstyrelsen Enhver tiladt”.

Sagt med andre ord: Hvis man hadde valgt å tro Krekar, på at dette var politiske og religiøse ytringer og ikke private trusler for å hindre hans utsendelse, får man en lengre vei til domfellelse, fordi slike ytringer har et sterkere vern.

Spørsmålet er om det så er urimelig tro på ham?

Når man verken har vært tilstede i retten eller kjenner Krekar, blir dette et hypotetisk spørsmål. Vi tillater oss derfor, uten større belegg, å ”ta ham på ordet”, som det heter. Det er nemlig vanskelig å finne mindre treffende anledninger for nettopp det uttrykket, ettersom det nettopp er det det er snakk om: Krekar har blitt tatt for sine ord, og disse ordene har blitt forstått som å inneholde drapstrusler, og intet mer. Det er ikke snakk om kritikk av statsstyrelsen, Det er uttalelser som veldig få mener bør tilkjennes det det vernet som ytringsfriheten gir.

Fortolkning av ytringene

John Stuart Mill, som kanskje har levert det mest innflytelsesrike forsvaret for ytringsfrihet i et moderne, liberalt demokrati, hevdet at ytringsfriheten grenser nås nettopp ved trusselens konkrete natur. Ytringsfriheten innebærer dermed en slags elastisk vurderingsstandard, en strikk om man vil, som utvides og innskrenkes etter en konkret vurdering av ytringenes funksjon.

Er ytringene ment å føre til fysiske angrep, er de alltid utenfor og klart utillatelige. Men det er også klart at dette er en standard som innebærer vanskelige avveininger og vurderinger, og det inviteres til fortolkninger av hendelsesforløp som kan variere fra person til person og instans til instans. Den oppfordrer således til å stikke fingeren i jorda og bruke hodet.

Det er på det rene at drapsordre ikke er beskyttet av ytringsfriheten, men det er ikke like klart at mer generelle uttalelser om utryddelse av alle vantroende, eller jøder og rødhårede for den saks skyld, er like ubeskyttet av ytringsfriheten.

Her ligger det vanskelige, og her ligger det avgjørende: Vi må velge å legge en fortolkning til grunn. Og legger man det personlige til fordel for det politiske til grunn, blir ikke dilemmaet så stort.

Tolket som politiske ytringer og utlegninger om sharia, derimot, blir det prinsipielle satt på spissen, og det er ikke like klart at ytringene kan dømmes. Det er klart at det er usmakelig uttalelser, og at de tilhører et verdisett som mennesker med liberale instinkter tar kraftig avstand fra.

Særlig viktig i denne sammenhengen er det aktive forsøket på å innføre en autoritær statsform gjennom å bryte ned skillet mellom kirke, stat og sivilt samfunn. Det er liten grunn til å se formildende på denne ideologien, og den bør kritiseres på det sterkeste og med så grove virkemidler som ytringsfriheten stiller til rådighet.

Men: Dette betyr ikke nødvendigvis at ytringene rammes av loven.

Boot Boys frikjent

 La oss se på en høyesterettsdom som bifalles av tilhengere av en sterk ytringsfrihet, nemlig Boot Boys-dommen fra 2002. Dette var en nynazistisk kamporganisasjon, som en lørdag formiddag på torget i Askim fremførte en appell med støtte til Hitler i anledning av Rudolf Hess’ 100-års dag. Påstandene var uhyrlige: ”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Appellen ble avsluttet med taktfaste Sieg Heil- og Hitler-hilsener.

Boot Boys’ leder Terje Sjølie ble frifunnet, siden uttalelsene ble funnet å være utledet av et politisk program mer enn å være konkrete trusler. Men ser vi nøyere på de konkrete, faktiske omstendighetene, spørs det om ikke denne fremstillingen er litt for knapp.

Flere av de fremmøtte var ikledd finlandshetter, og det hele var omgitt av en militaristisk voldsromantikk av beste kampfascistisk art. Når uttalelsene falt som de gjorde, rett opp i ansiktet til innvandrere som gjorde sine ærend i Askim, må det være lov å spørre om det ikke var noe forhastet å ekskludere trusselelementet fra konteksten.

Sett på denne måten, blir likheten med Krekar-saken mer iøynefallende, så fremt vi altså tolker Krekars uttalelser som politiske og religiøse. Krekar har tilhengere som sikkert er troende til mange ting, men Boot Boys er heller ikke kjent for å være pasifister.

Boot Boys ble altså frifunnet, selv om de er en eksplisitt voldsorganisasjon, mens det i Krekar-dommen nettopp ble vektlagt at han er leder for en organisasjon hvis medlemmer kan tenkes å veksle inn ordene i handlinger.

Uskarpe grenser

 For ordens skyld mener jeg at Boot Boys-dommen var riktig. Begrunnelsen er at bekjempelsen av fascisme – både av religiøs og politisk art – best bør føres utenfor domstolene.

Det er likevel en forskjell på de to tilfellene: Krekar kom med konkrete, formulerte beskrivelser av hva som ville skje med Erna Solberg dersom han ble utvist. En fatwa er også sammenlignbart med en dødsdom og dermed en trussel. Men er det rimelig at selve formuleringen, ordbruken som sådan, skal utgjøre denne forholdsvis dramatiske forskjellen?

Hadde Krekar altså formulert seg noe mindre eksplisitt, hadde han dermed med all sannsynlighet gått fri. Er dette en rimelig distinksjon å trekke, og er det dette som skal være forskjellen på frifinnelse og fem år i fengsel?

Det er kanskje rimelig å skille klart mellom de ytringene som har en konkret gjerningsbeskrivelse og rammer navngitte personer, og de som er generelle uttrykk for en politisk ideologi. Men grensen er uskarp, og det kan være tilfeldig hvilke ytringer som faller i den ene eller andre kategorien.

Tause liberalister

 Det som likevel er påfallende, er at mange av ytringsfrihetens varme forsvarere nok liker resultatet i Krekar-saken litt for godt til å kritisere dommen. Han er jo, tross alt, noe av det mest illiberale man kan tenke seg.

Boot Boys er også det, men radikal islam har på sett og vis overtatt ekstreme høyres posisjon som prügelknabe for liberalister. Vi tar ikke nynazister på alvor lenger, mens det har blitt en industri for liberalister å angripe islam.

For ordens skyld: Det er god grunn til å hogge løs på radikal islamistisk tankegods og praksis, men hoggingen bør kanskje skje utenfor domstolene. Jo lenger vi går i retning av å straffe slike ytringer, jo vanskeligere blir det å være konsistent i kritikken av autoriære strømninger. Og det er det avgjørende at vi er. Hvis vi finner oss i hans uttalelser, må han også forventes å finne seg i grisekarikaturer.

Hvis jeg skulle velge – og det må jeg forhåpentligvis ikke – velger jeg et samfunn med høy gjensidig tålegrense fremfor et sanksjonsbasert system.

Morten Kinander (f. 1972) er jurist (dr. juris) og filosof i Civita og fast spaltist i Minerva. Han er denne uken aktuell med boken Ytringsfrihet – 10 essays, utgitt av Civita.