Kampen om kunnskapsskolen

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Sommeren 2012 kommer evalueringen av skolereformen Kunnskapsløftet. Det vil være for tidlig til å trekke bastante konklusjoner om alt, men noen funn vil forhåpentligvis være tydelige nok til at vi får vite om norsk skole utvikler seg i riktig retning.

Kunnskapsløftet ble utformet og vedtatt da jeg var utdannings- og forskningsminister i 2001 – 05. Allerede den gang hadde vi mange kilder til kunnskap om skolen. Vi hadde evalueringer av Reform 97 og Reform 94, i tillegg til internasjonale studier om ressurser, ferdigheter og skolemiljø. Elevundersøkelser, karakterstatistikk og nasjonale prøver var andre kilder til kunnskap.

Så hva visste vi da vi startet arbeidet med reformen?

Vi visste bl.a. at det var mye bra i norsk skole:

  • Det var høy tilfredshet med skolen i befolkningen.
  • Et stort flertall av elevene trivdes på skolen.
  • Vi brukte mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land.
  • Det var god tilgang til utdanning for alle.
  • Vi hadde et høyt utdanningsnivå.
  • Mange elever lærte mye på skolen.
  • Elevene hadde gode demokratikunnskaper.
  • Det var små forskjeller mellom skolene.

Men det var også mye som kunne bli bedre:

  • Mange elever hadde svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene gikk hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kunne få problemer med videre skolegang og arbeid.
  • Det var store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell bakgrunn ble reprodusert i skolen.
  • Det var svak progresjon og stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene.
  • Det var mye bråk, uro og sløsing med tid.
  • Elevene hadde et svakt repertoar av gode læringsstrategier.
  • Det var for lite tilpasset opplæring og for lite differensiering og variasjon i undervisningen.
  • Det hadde utviklet seg en ”ettergivenhetskultur” i videregående skole – en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.
  • Det var en manglende kultur for læring – en manglende evalueringskultur – i skolen. Man hadde vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater.

I mange år hadde man, særlig på venstresiden, tatt for gitt at mer ressurser førte til bedre resultater.  Men slik var det ikke, og spørsmålene måtte stilles på nytt: Hva skaper gode resultater i skolen? Hvordan skaper vi en skole der elevene dannes, trives og lærer?

Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, som ble fremmet i 2004, viste at de problemene som var skapt i norsk skole, hadde utviklet seg over lang tid og etter hvert blitt en del av skolekulturen. La meg nevne noen slike forhold:

  • Lærer- og elevrollen hadde endret seg. Læreren hadde trådt tilbake som myndig leder av klassen. Han eller hun hadde i stedet inntatt rollen som veileder og omsorgsperson, mens elevene hadde fått ”ansvar for egen læring”.  Dette var ikke i seg selv negativt – det negative var at det var drevet for langt.
  • Undervisningsformene hadde endret seg. Man hadde ønsket å gå fra undervisning til mer elevsentrert læring, men igjen var resultatet at ideen ble drevet for langt. Det ble for mye aktivitet uten en klar kobling til læring.
  • Grunnleggende ferdigheter, som lesing, skriving og regning, hadde ikke blitt tatt alvorlig nok.
  • Idealet om tilpasset opplæring ble ikke godt nok praktisert. Undervisningen hadde vært innrettet på en gjennomsnittselev som ikke fantes. Både de faglig svake og sterke elevene hadde vært forsømt.
  • Vi manglet mål for opplæringen. Læreplanene beskrev hva elevene skulle gjøre og arbeide med, men ikke hvilke mål som skulle nås.
  • Mange lærere manglet kompetanse for å undervise med nye metoder.
  • Lærerkompetansen var for svak. God undervisning krever spesialisering, fordypning og løpende faglig oppdatering.  En bedre lærerutdanning, med større vekt på kjernefagene, var nødvendig.

Kunnskapsløftet tok sikte på å gjøre noe med disse problemene. Vi fikk bl.a. nye læreplaner og ny fag- og timefordeling, flere timer til kjernefagene, tydelige kompetansemål, underveisevaluering, og langt større satsing på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Samtidig fikk vi opptakskrav til lærerutdanningen, større satsing på skoleledelse og et historisk stort kompetanseløft for lærerne.

Reformen ble vedtatt med bred tilslutning i Stortinget. SV brukte riktig nok nesten hele stortingsperioden til å kreve mer ressurser og ville bl.a. utsette og endre reformen, fordi de mente at den brakte ”skolen tilbake til 1960-tallet (…) til den gamle puggeskolen”, og ikke ga skolene nok frihet. SV mente også at satsingen på grunnleggende ferdigheter bygget på et ”foreldet kunnskapssyn”. Men partiet ombestemte seg, tok selvkritikk og har siden stått bak gjennomføringen av reformen. De har foretatt noen små justeringer, hvorav noen har forsterket og noen har svekket reformen, men uten at det kan sees noen klar eller alternativ skolepolitisk retning.

Men vil reformen virke?

Alt blir ikke bra, men jeg håper og tror at viktige sider ved reformen vil virke. Jeg håper bl.a. at vi om noen år vil se at sterkere satsing på grunnleggende ferdigheter vil hjelpe flere elever til å lære seg å lese, skrive og regne, og at det er skapt en mer kunnskapsorientert skole. Og skal vi tro den siste PISA-undersøkelsen, kan det se ut til at norsk skole nå tar små skritt i riktig retning.

Noe som gir grunn til bekymring, er manglende kompetanseheving og etter- og videreutdanning for lærere. SVs ryggmargsrefleks er fortsatt kvantitet fremfor kvalitet. Men skal reformen lykkes, trengs det engasjerte, ambisiøse og høyt kompetente lærere.

En annen bekymring er de mange små kommunene i Norge. Det gjør det vanskelig å utvikle skolefaglig kompetanse lokalt. Vi ser allerede hvordan store kommuner med skoleinteresserte politikere og gode skoleledere får til raske forbedringer, mens andre blir hengende etter.

Dette er spørsmål kunnskapsministeren bør engasjere seg mer i fremfor å angripe sine forgjengere.

 

Kronikken er på trykk i Aftenposten 20. januar 2012.

 

 

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »