Velferdens kilder

Mathilde Fasting, Idéhistoriker og Siv-øk i Civita

 

Det var kapitalismen som muliggjorde velferden.

I den politiske debatten påstås det ofte at Arbeiderpartiet har skapt velferdsstaten, og at de borgerlige partiene bare har ”diltet” etter. I boken Den norske velferden viser vi hvordan denne oppfatningen er feil, og hvordan de borgerlige ideene, partiene og politikerne har vært helt sentrale i utformingen av den norske velferdsstaten. Deres bidrag har vært omfattende, men viktigst er kanskje deres konsekvente forsvar for velferdens finansiering og bærekraft.

Få ting er så viktig for velferdsutvikling som økonomisk vekst. Historien har da også vist at reformiveren i alle partier har vært sterkest når økonomien har vært sterk. Slik var det under Gunnar Knudsens regjeringstid i tiden rundt første verdenskrig og i Johan Nygaardsvolds regjeringstid på siste halvdel av 1930-tallet. I perioder med dårligere økonomi, som på 1920-tallet, da Venstre og Høyre vekslet på regjeringsmakten, var reformarbeidet preget av lavere tempo.

Dette gjelder også i perioden etter krigen. Selv om veksten i Norge i 1950- og 60-årene faktisk var lavere enn i Europa generelt, var perioden preget av en jevn og sterk økonomisk vekst som muliggjorde en formidabel velferds- og velstandsøkning. Ved siden av fortsatt oppbygging av velferdsstaten opplevde befolkningen en tredobling av det private forbruket. Også i de siste 20 år er det økonomien, og ikke regjeringenes farge, som har vært avgjørende for veksten i den offentlige velferden.

Det er vanskelig å studere velferdsstatens fremvekst uten å legge vekt på finansieringen. En debatt om partienes historiske bidrag til den norske velferden, bør derfor også rette søkelyset på deres forhold til velferdens kilder, nemlig verdiskapingen og næringslivet.  Det har ikke vært det mest sentrale i Civita-boken, men bør inspirere til videre studier.

Siden lenge før partidannelsene har nemlig forholdet mellom velferd og vekst stått sentralt for norske liberale og konservative politikere. Anton Martin Schweigaard skrev i 1847 at den politiske økonomiens formål er å ”medvirke til Forbedring i de udvortes Livsvilkaar, hvis Betryggelse indtager en saa viktig Plads blant Betingelserne for Nationernes moralske Fremskridt”. For 1800-tallets konservative sosialøkonomer var det ”Almenvelstandens utbredelse” som var målet. Men dette var ikke mulig uten ”forøkning av Nasjonalrikdommen”. Det er dette som i dag ofte sammenfattes i begrepet ”skape og dele”.

Schweigaards etterfølger og lederskikkelse blant de konservative, Torkel Aschehoug, formulerte det treffende i 1903: ”Evnen til at samle Rigdom er meget værdifuldere en selve Rigdommen”. I sitatet ligger det en klar oppfatning av at uten å ta vare på produksjonsevnen, vil ikke samfunnet kunne utvikle seg til et velferdssamfunn. Eller som Edvard Hagerup Bull uttrykte det i 1915: ”Kommer man saa langt, at næringslivet hemmes eller endog trykkes tilbake, så er følgerne uavvændelige. Det hjælper da litet, hvilke sociale reformer der skulde fremmes ved de byrder, som er paalagt bedrifterne.”

En grunnleggende forskjell mellom de borgerlige partiene og den sosialistiske arbeiderbevegelsen var at de borgerlige betraktet sosiale reformer som uløselig knyttet til moderniseringen, dvs. industrialiseringen og kapitalismens fremvekst. Moderniseringen var ikke sett på som årsaken til sosiale problemer, men som løsningen på problemene. Teknologiske fremskritt, økonomisk vekst og utvikling av viktige samfunnsinstitusjoner muliggjorde også fremskritt på velferdsområdet. Arbeiderbevegelsen ville i stedet endre hele systemet, og helt frem til slutten av 1920-tallet var deler av arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet for en sosialistisk revolusjon i Norge.

De borgerlige partiene har alltid stått for en næringsvennlig politikk. Men de har aldri ønsket seg en uregulert økonomi. De har lagt vekt på det private næringslivets frihet og fortrinn, men også på det sosiale ansvar. For eksempel skrev Venstre i 1945: ”Nærings- og arbeidslivet skal bygges på privat initiativ under sosialt ansvar og fornødent hensyn til samfunnets interesser”. Denne holdningen oppsummerer på mange måter den borgerlige næringspolitikken.

Vi har i Norge i dag en gunstig kombinasjon av en liberal markedsøkonomi, med næringsfrihet, frihandel og sterke eiendomsrettigheter, og en velferdsstat med flere universelle og sjenerøse ytelser enn de fleste andre land. Dette er vesentlige kjennetegn ved den nordiske modellen.

Civitas formål med å skrive boken har vært politisk. Og det er slik at et eierskap til velferd historisk gir politisk eierskap til fremtidig velferdspolitikk. Derfor er det viktig å fremheve de både de borgerlige og de sosialdemokratiske ideene som ligger til grunn for dagens velferdsstat, fordi det viser at alle partier, både til høyre og venstre, i Norge i dag har politisk legitimitet i velferdspolitikken.

I fremtiden står velferdsstaten overfor flere finansieringsutfordringer. Få ting er så viktig for velferdsutvikling som en god økonomi. For å sikre velferdens finansiering og bærekraft er det like viktig å tilrettelegge for det private næringsliv, som er velferdens kilde, som det er å sikre at velferden vi skaper blir utnyttet så godt som mulig.

Innlegget er på trykk i Adresseavisen 4. november 2011.

 

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »