Redd kirken fra politikken

De moderate kreftene, som sannsynligvis tilhører det store flertallet av kirkens medlemmer, bør muligens engasjere seg mer, men verken regjering eller storting bør eller kan skape dette engasjementet. Skal vi styrke det sivile samfunn, må vi sette tydeligere grenser for statlig politikk. Bare slik kan vi skape et varmere samfunn, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit om statskirken og kirkevalget i Vårt Land.

Publisert: 6. oktober 2011

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Det finnes sikkert mange grunner til å kritisere kirkevalget, men det er et indre anliggende for kirken og dens medlemmer. Debatten om kirkevalget bør holdes utenfor politikken

Det kan sies mye om årets kirkevalg. Bare om lag 13 prosent av kirkens medlemmer brukte stemmeretten sin ved årets valg. Valget var forvirrende for mange, og det var relativt vanskelig for oss velgere å finne ut hva de ulike kandidatene står for. Frank Aarebrot har sagt at valget var like udemokratisk som valgene i DDR. Denne sammenligningen, som for øvrig er uholdbar, er Einar Gelius enig i i kronikken han skrev i VG 3. oktober.

Gelius og andre er også bekymret for at kirkevalget førte til at konservative krefter fikk mer makt. I følge Gelius får konservative krefter i kirken mer makt enn folket egentlig ønsker. Men hvis folket – som Gelius tydeligvis har god oversikt over – ikke ønsket at de konservative skulle få posisjoner, hvorfor bruker de ikke da stemmeretten sin? Hvorfor tror Gelius at hans subjektive syn på kirkevalgets kvalitet legitimerer at staten og politikerne må blande seg inn?

En politiker som ønsker å blande seg inn i kirkens anliggende, er statsråd Rigmor Aasrud. Hun er tydeligvis ikke fornøyd med valgordningen i kirken. Til Vårt Land 4. oktober sier hun: ”Hvilke konklusjoner vi skal trekke av om kirkeforliket skal gjennomføres, må vi se etter at vi har fått den faglige evalueringsrapporten etter høstens kirkevalg.” Hun åpner altså for muligheten til å reversere kirkeforliket, som har som intensjon å skille stat og kirke. Dette minner om mangel på prinsipiell tenkning, der grensen mellom religion og politikk blir utydelig.

Det finnes sikkert mange grunner til å kritisere kirkevalget, men det er et indre anliggende for kirken og dens medlemmer. Debatten om kirkevalget bør holdes utenfor politikken. Det er vanskelig i et land der man i så stor grad blander stat og samfunn når man debatter. Men skal vi ha et åpent og mangfoldig samfunn hvor alle trossamfunn behandles likt, kan ikke staten favorisere én trosretning. Det finnes mange sivile organisasjoner i Norge som sikkert bare kan drømme om 13 prosent valgdeltakelse. Likevel er det ingen tvil om at deltakelsen i kirkevalget var lavere enn vi kunne ønsket. Men den manglende valgdeltakelsen kan ikke legitimere at vi fortsetter å holde oss med en statskirke.

De moderate kreftene, som sannsynligvis tilhører det store flertallet av kirkens medlemmer, bør muligens engasjere seg mer, men verken regjering eller storting bør eller kan skape dette engasjementet. Ser man på lavt engasjement og lav valgdeltakelse som et problem, må man overlate det til kirken og de medlemmene som eventuelt ønsker å engasjere seg. Et levende sivilsamfunn – deriblant levende trossamfunn – må først og fremst bygges nedenfra. Skal vi styrke det sivile samfunn, hvor mennesker aktivt tar ansvar for sitt eget og andres liv, må vi sette tydeligere grenser for statlig politikk. Bare slik kan vi skape et varmere samfunn.

Et godt sted å begynne er å slippe kirken fri fra staten og politikken.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 6. oktober 2011, og ligger også på Verdidebatt.no.